Oppgave: Skriv en tekst der du peker på forskjeller og ulikheter mellom dagens helter og norrøne helter.

Hvem er egentlig dagens helter, og er de noenlunde lik gårsdagens? Vel, enten det er dagens, gårsdagens eller om de har gått ut på dato, så har helter alltid vært, og vil alltid være, mennesker vi ser opp til, ja, nærmest tilber. De er som forbilder for oss bare, til tross for at det høres ut som en sjokoladereklame, større og bedre.

En av de største menneskelige heltene fra norrøn tid er Sigurd Fåvnesbane. Som navnet antyder, er han draken Fåvnes bane, noe som gjør han til en heidundrendes helt, for drakedreping er slettes ikke likt hagearbeid. Det kan vel kanskje være det i spesielle tilfeller, skjønt jeg tviler på at det finnes 10 meter høyt ildsprutende ugress med skarpe tenner og dårlig ånde. Det var også en stor ære for Sigurd å bli drakedreper, tydligvis, for han forandret navnet sitt. Dette sier en helt del, ettersom det ikke var stort lettere enn selve drakedrepingsbiten på den tiden. Først måtte man fylle ut et langt og komplisert søknadsskjema, drysset med lange, kompliserte tall og runer, hvorpå dette skjemaet så måtte sendes igjennom et særs tregt ponnybasert postsystem, ikke ulikt dagens, med andre ord, til Alltingets navneregister, som sannsynligvis ikke eksisterte engang. Der ville søknaden bli mistet, funnet igjen, mistet på nytt for så nok en gang å bli igjenfunnet og sendt tilbake grunnet et utdatert søknadsskjema. Men ville Sigurd ha blitt en helt i dag? Svaret er utvilsomt nei, og la oss nå se hvorfor.

Draker er en svært sjelden øgleart som, for folk i en delvis edru, våken tilstand, ikke er vanlig å få øye på. De fleste antar den, takket være Sigurd og andre tvilsomme såkalte antidyrevernsaktivister, er utryddet, men skulle det alikevel dukke opp en søt liten ildsprutende drake, så ville dens banemann ikke på langt nær fått heltestatus. Derimot, er det meget sannsynlig at han ville blitt lynsjet av samtlige dyrevernsorganisasjoner vi kjenner, og hadde de fått tak i ham, ville de kappet ham opp i småbiter og fôret ham til utrydningstruede barkebiller. For ikke å snakke om alle de skuffede forskerene og paleontologene som sikkert så fram til å stikke spisse nåler i draken, og rote rundt i ekskrementene dens etter objekter å analysere. Han hadde nok måttet takle lange og syrlige, men formelle, klagebrev fra disse i lange årrekker.

I dag er det ikke draker, papegøyer og andre truede dyrearter man får status av å buktes med, nei, i dag har man gått over til terrorister. USAs president George W. Saddamsbane, eller Bush, om du vil, har tydligvis forstått dette, og han fikk se meningsmålingene skyte i været som overoppblåst oppblåsbar fakir etter å ha lagt seg ned på sengen sin ingenlunde forsiktig, til hans fordel den dagen han fikk fatt i Saddam Hussein. Og skulle noen komme med Bin Ladens hode på et sølvfat, eller en trefjøl for den saks skyld, ville han oppnå uendelig heltestatus, for hele familien.

Når vi først er inne på terrorister: De norrøne vikingene var minst, for å være ytterst eufemistisk, like voldelige som terroristene vi kjenner i dag. De plyndret klostre, voldtok nonner, spontanmassakrerte i øst og i vest, snøt på skatten og de resirkulerte ikke melkekartongene sine. Heltestatus var tilnærmet proporsjonalt med antall ofre. Selv blant sine verste motstandere hadde de farligste, mest blodtørstige apekattene høy status. Så trekkes prallellen dagens terrorister: Ingenting var bedre enn å ofre seg for ”det felles beste” og komme til Valhall. Dagens selvmordsbombere operer under omtrent det samme prinsippet, men de er ikke helter, langt i fra. Selv blandt dem de sier de slåss for, islam, betraktes de, med få unntak, som syrerester i bunnfallet til avskummet, men det hadde nok ikke vært tilfelle i norrøn tid.

Tor var den mest populære norrøne guden, og den største og sterkeste. Han var i besittelse av et styrkebelte, et par slåsshansker og en fryktinngytende hammer av legert faenskap, alle magiske. Hammeren kunne trylle tilbake geitene hans etter han hadde spist dem og traff alt den ble kastet etter. Man skal heller ikke utelukke at han kunne skru den som Backham, uten at vi skal overanalysere det likhetstrekket.

Tor og de andre norrøne ble etter mye om og men, tankeløs dreping og fredlige fotballkamper erstattet med kristendommen og dens frontfigur, Jesus Kristus. Jesus er òg den mest populære og sønn av den allmektige, i likhet med Tor, sønn av Odin. Der stopper forøvrig alle likheter. Tor døde av lutter utmattelse etter å ha, under Ragnarok, dypfritert midgardsormen, den største, skumleste, mest slimete karbonbaserte livsformen i biosfæren. Jesus derimot, var snill og gudfryktig og endte sin jordlige eksistens etter å ha blitt spikret opp på et kors som en annen furulist. Han var sannsynligvis ikke en gang kapabel til å ta livet av et tannløst imbisilt amfibium hvis søknad om å i det hele tatt å få komme inn i næringskjeden er blitt avslått en rekke ganger. Han sto riktig nok opp igjen etter en svært ubehagelig død (det regnet), men det beviser ikke mer enn at livsvilgjen hans var noe større enn Tors. Han er alikevel ingen middelmådig helt; nå for tiden har han en kremjobb ved den høyre hånden til gud, hvor han redder sjelene våres for evig kremering, og det inter vivos!

Vi har jo også i dag helter lik Tor, men disse er fiktive karakterer, noe vi vet Tor ikke er. Super- og Spiderman, Lynvingen og Hulken er mangt et barnehjertes største helt, og de er store og sterke som Tor, ofte med overnaturlige evner eller krefter.

Generelt sett kan vi si at dagens helter har lagt fra seg øksa og skjoldet, og tatt opp pennen, gitaren eller har trådd i fotballskoene og sivilisert seg, på en mer eller mindre vellykket måte. Jeg personlig tar Chopin for å være helten over alle helter.