Eg har bestemt meg for å stå fram med eit problem eg har. Eg er redd for å vere heime. Eg lid av heimefobi. Det er ikkje så veldig rart at eg er redd for å vere heime. Det er ein allmenn kjend sak at dei fleste ulykker skjer i heimen. Det er jo heime me har alle dei farlige gjenstandane.

På kjøkkenet for eksempel, der finner du svære kjøttkniver som du lett kan kutte pulsåren din med. Miksmasteren er også en farlig gjenstand. Runde skumle metalldingser som går rundt og rundt i en hastighet på likhet med lyset. En finger inn mellom de og du kan ikke lenger telle til 10.

En annen farlig plass i hjemmet er hagen. Går du bak huset finner du det store, oransje og skumle monsteret med de kvasse knivene under som kutter alt som kommer i nærheten. Det stemmer, gressklipperen. Livsfarlige saker om du ikke vet hvordan du skal behandle dem. Men det står nå hvertfall advarsel på gressklipperen om at du ikke må sette foten under knivene som kutter gresset mens den er i gang. Har du noen gang sett en kjøkkenkniv med advarsel om at du ikke må putte fingrene dine under den mens du kutter opp salaten. Nei! Da er det flaks at jeg har hatt naturfag på skolen og lært at jeg ikke skal gjøre dette. Men tenk på de stakkarene som skulket disse timene, de har nok et problem når moren deres spørr om de kan skjære brødskiver.

Så har vi dusjen da. Tenk om jeg en gang skal dusje og der, på dusjgolvet ligger såpa som broren min har brukt tidligere. Så tråkker jeg på den og "BANG", der havner jeg på legevakta med knekt lårhase. Neitakk! Da lar jeg heller være å dusje.

Men jeg har jo også et problem når venninnene mine vil at vi skal gå hjem til meg. Da begynner svetten å sile med en gang. Jeg blir likblek i ansiktet og jeg kaster etter pusten. Hjem? Til meg? Hva skal jeg gjøre da? Hva skal jeg si? "Nei, det kan vi nok ikke, for jeg er redd for at den store kjøttkniven skal hoppe opp av skuffen og kutte av fingrene mine."

Eller, "Nei, jeg er redd for at jeg skal falle ned trappen hjemme." Den går nok ikke. Alt jeg kan gjøre da er å finne opp dårlige unnskyldninger som maurangrep på rommet mitt eller at bikkja har fått lopper og er blitt gal.

Det er nok veldig få av mine venner som har sett hjemmet mitt, og de få som har sett det har vært der når jeg ikke har vært hjemme. For en hjemmefobiker som meg er sjeldent hjemme.

Jeg sover hjemme, men da går jeg bare strake veien til rommet mitt (som ligger i samme etasje som inngangen slik at jeg slipper å gå i noen trapper) uten å røre noe. Jeg dusjer på skolen hvor det ikke ligger noen glatte såpestykker på gulvet. Jeg gjør lekser på biblioteket og spiser på Mcdonalds (unntatt noen få ganger når vi har suppe hjemme og jeg ikke trenger bruke noen spisse gafler eller skarpe kniver).

Men nå vil mamma ha meg mer hjemme så hun har gått hen og skaffet meg en psykolog. En privatpsykolog faktisk. Mamma skal ha det så fint skjønner du. Og det er fine greier med en slik privatpsykolog. Det er en slik psykolog som kommer hjem til meg....