Du sitter på venterommet. ”Venterommet”. Et fryktinngytende ord for de fleste som skal avlegge et besøk hos tannlegen. (Som i dette kåseriet, er en dame) Du sitter og ser litt nervøst rundt deg, på bilder av fine og hvite, eller brune og stygge tenner, mens forskjellige tanker flyr gjennom hodet ditt. Har jeg fått hull i tennene mine? Er tannlegen i dårlig humør? Var det dumt av meg å droppe tannpussen på lørdag? Har jeg vond ånde?! Du puster i hånda for å sjekke. Svak duft av collgate karies kontroll. Puh. Ånden er fin. Men… fortsatt kjenner du at du er småsvett i håndflaten. Du tørker deg på buksa, som plutselig kjennes klam, og tar fram et tilgjengelig blad. Et krøllete Se og hør. Akkurat i det du begynner å lese om Britney Spears siste skandale, dukker et blondt hode, med et brunt fjes og kritthvite tenner opp i døren inn til tannlegekontoret. Hun roper fornavnet og etternavnet ditt ut i løse luften. Det er som hun ikke ser deg; selv om du er den eneste i rommet.

Du reiser deg og balanserer etter den blonde på gelebein. ’’Inn den borteste døra’’ får du beskjed om. Akkurat i det du skal spørre om det er døren til venstre eller døren høyre, er hun borte. Selv måtte jeg gjette en gang. Jeg vaklet bort til dørene og la øret inntil den til høyre. Jeg var sikker på at jeg hørte en summelyd – noen hadde hull i tennene sine! Så var jeg sikker på at jeg hørte et skrik. Jeg spratt unna den høyre døren. Banket forsiktig på den venstre og åpnet den 2 millimeter opp. ’’Hanne Jonhaugen?’’ Vel, ja…

Det første tannlegen gjør er å ta bilder inne i kjeften din for å sjekke ståa. Du blir satt i et lite rom, med stygge gule farger på veggene og masse maskingreier rundt hodet. På toppen av det hele blir det dyttet inn en skumgummipute, med en unødvendig skarp plastikkplate på, inn i munnen din. Den treffer ganen, og du må kjempe hardt for ikke å brekke deg. Noen rare pipe- og durelyder og du er ferdig. Woho! Trinn 1, fullført.

Selve tannskjekken er neste. Du får beskjeden: ’’Du kan bare sette deg der du, lille venn!’’ Jeg vet ikke med deg, men hver gang jeg er på besøk hos tannlegen min, føles det ut som jeg får i 1. klasse igjen. Vel, så setter du deg i stolen som plutselig, sakte men sikkert, blir lent bakover. Spenningen vokser! Plutselig ser du ingenting. Men bare slapp av. Det er bare megalampen til tannlegen som blender deg en stund. ’’Si AAAA!’’ Det betyr at du skal gape. Du gaper, men du dropper A’en. ’’Å, kom igjen! Så høyyyyyt du kan’’ Du gaper så kjeven nesten knekker, for å tilfredsstille henne. ’’Sånn ja, flott! Neimen, oi! Har du fått alle voksentennene dine allerede?’’ Sier hun mens hun roter rundt i munnen din med metallstenger og klamme handske-kledde hender. For at hun skal slippe en ubehagelig dusj, nikker du bare. Hun fortsetter småpraten. I løpet av de neste 3-4 minuttene får du vite hvor viktig emaljen er, hvor lurt det er å bruke tanntråd og at du helst ikke skal pusse med Sensodyne. Ca. 4 minutter har nå gått. ’’Neimen dette ser veldig bra ut! Du husker å stelle tennene dine morgen og kveld ser det ut som’’ Du smiler, nikker og kveler fram en falsk latter av lettelse. Men enda, er du ikke helt ferdig. Før du vet ordet av det, blir det smurt banangørr ut over alle tennene dine. Et nokså ekkelt og kvalmende stoff som tydeligvis skal styrke tennene dine. Nå kan du ikke spise på en time.

Endelig kan du gå! Før du er ute av døren og i sikkerhet, minner hun deg på om neste time; som er om et år, og spør om du vil ha en leke siden du var så flink. Du snøfter et ’’nei takk’’ og vakler ut gjennom døren. Korridoren som i stad virket som en mil, er nå bare tre dører unna døren til rommet du må gjennom for å komme ut i frisk luft. Venterommet. Ugh! Det ordet gir meg frysninger.