I dagens samfunn er det forventet at alle skal være individualister på fellesskapets premisser. Nåde den som ikke bruker bukser fra det samme merke som vennina - og nåde den som har samme bukse som venninna si.

Plutselig får en tilbud om å kjøpe en bok om selskinnsluer når en kjøper et trekkspill fordi noen andre har kjøpt trekkspill en gang de kjøpte selskinnslue. Favorittsjokoladen står plassert like ved favorittbrusen på

supermarkedet. Reklamen for barneklær ligger i postkassa noen måneder etter første bleiekjøp. Samtidig spør en seg kanskje hvorfor spagettien en lager på tirsdager aldri inneholder sopp lenger?

Og jeg spør meg: Hvor blir det av individualismen? Når er det jeg skal være meg? Skal vi alle bo i en IKEA-katalog og kjøpe Grandiosa i maks fem varianter? Er vi virkelig så like alle sammen? Jeg nekter å tro det! For selv om naboen min ikke liker sopp i spaghettien på tirsdager, så betyr ikke det at jeg vil være sopp foruten.

Nei, takke meg til, gi oss tilbake en virkelighet der tilfeldighetene rår. Jeg vil forbeholde meg retten til å stikke meg ut uten at det er forventet. Være en individualist satt i bås? Nei takk!