Du vet sikkert hvordan det er å skrive en fortelling, og hva du skal skrive for å få det til å virke spennende. Men har du prøvd å skrevet et kåseri på kommando? Ikke det nei, - vær glad.

Når læreren sitter ved pulten sin, pønsker ut en oppgave til den trøtte og veldig late klassen sin, er det jammen ikke en unnskyldning at, nei jeg gidder ikke skrive. Da MÅ du faktisk skrive. Uansett hvor mye tåa på siden av stortåa på venstre fot verker.

Læreren åpner munnen og hoggtennene kommer til syne. "Kåseri", kommer det ut av løvemunnen. Kåseri. Hva er det igjen? Humor, ironi, sak, noe slikt, ja. Men hva i all verden skal et kåseri handle om? Mye kan dukke opp i hodet ditt, men ingenting som lar være å få ut sinne over at siste time fredag skal være en time der ALLE skal skrive et kåseri.

Du sitter og grubler en stund og ser ut i fangehullet. Det er da du blir overasket over at alle har fått ned minst 3 ord på arket sitt, mens du selv sitter der og tar deg selv i pannen for å være sikker på at ingen ser det som føles ut som et eneste stort spørsmålstegn. Hvordan klarer de å finne på noe så fort, og være så ivrige? At det gikk an. Det ene øyeblikket sitter alle og ser ut som en gjeng med ungdommer som har hatt en mislykket ansiktsløftning, slik at øynene henger som noen slappe salamipølser nedover kinnene. Og i det andre øyeblikket er de en gjeng med ungdommer som plutselig har funnet et veldig interessant emne om hvor glade de er i foreldrene sine, og nærmest sikler over arket, som hos deg er veldig tomt, men hvert fall ikke vått. Du begynner å skrive ned hvor kipt det er å skrive en fortelling som skal både ha, ironi, humor, et emne som kanskje kan være litt alvorlig, osv. Du begynner å skrive om hvor fælt livet i Norge er. Du må sitte på en skolebenk og høre på lærerens fjas i seks timer, fem dager i uken. Og til slutt har du en side om hvor fantastisk livet til en 15 år gammel ungdomskole elev er.

Når timen er nesten over kommer kommandanten marsjerende ned gjennom rekkene og skal sjekke at alle har gjort det de skulle. Du hører han allerede. Kjefter og smeller på deg som om du har drept noen. Så står han over deg og ser ned på arket ditt. "Bra. Et godt kåseri her, må jeg si". Han gjør noe med munnen som ser ut som et smil, men du er ikke helt sikker. Og så oppfatter du hva han egentlig sa til deg, og skjønner ingenting, men så ser du ned på arket og begynner å lese. Det var det vist noen bokstaver der likevel. Og der sitter du med et øre til øre smil. Og er så fornøyd med deg selv at du nesten begynner å tenke at: å skrive kåseri på kommando, det er vel ingen sak.