Høst. Smak litt på ordet. Hva får du ut av det? Er det ikke mystisk så mye et eneste ord kan si oss? Det første jeg tenker på er hvor deilig det er når høsten trer inn og den sure vinden kommer vår vei kun for å glede oss. Hvorfor lever vi egentlig? Jo, det skal jeg si deg. Det er kun for å få æren av å kunne kjenne kulden rive oss i ansiktet samtidig med at føttene dine bare blir mer og mer våte når høsten snikende kommer innover oss.

Rundt på gatene strutter alle omkring. Løfter høyt på bena, rake i ryggen og nyter regnet som strømmer ned av ansiktet. Vi er alle sammen glade for at sommeren endelig er over. Glad for at solen endelig har forduftet. Glad for at vi endelig ikke har et behov for å kjenne solen slikke huden vår. Glad for at vi ikke kan nyte is mer. Jeg liker ikke sommeren. INGEN liker sommeren.

Imens jeg sitter og skriver dette kan jeg se ut på den vakre himmelen. Skyene har samlet seg over den vidtrukne strekningen, grå og utrolig inspirerende. De gjør meg glad. Jeg får en slik trang til å smile og le når blikket finner seg en liten, grim, blå flekk av himmel. Denne blå flekken minner meg nemlig om sommeren og sommeren er absolutt ikke noe positivt tankestoff! Skyene flyr videre som svaler, mens jeg fortsetter med å fokusere på den lille, grimme, blå flekken som forsvinner litt etter litt og etterlater seg meg full av glede over at sommeren forsvinner litt etter litt sammen med den lille, grimme, blå flekken.

Jeg har svagt i minne en høstfest. Jeg må ha gått i fjerde eller femte klasse på barneskolen. Vi var hjemme hos meg og fikk velge et eple hver, enten rødt eller grønt. Så skulle vi ut på skattejakt. De grønne eplene måtte ut i sine hauger med stygt og oransje løv, mens de røde eplene måtte ut i sine hauger med irriterende løv. Der vi gikk synes jeg å huske at jeg frøs så deilig på fingrene. Lurer på om jeg glemte vottene mine eller om det var med vilje... Etterpå fikk vi drive med graffiti på veggen i stuen. Kanskje jeg tegnte en liten jente med svart hår, helt blå i ansiktet av kulde..

Så når det nå har blitt høst og vi alle sammen hiver oss på syklene istedenfor å sette oss inn i en varm bil, lurer jeg igjen på hvorfor vi egentlig er til på denne jord. Jeg sitter i den varme stuen og lengter egentlig bare etter å gå ut i den mørke, kalde kvelden. Man føler seg omgitt av mørke farger som ikke kan defineres som annet enn livsgleder.

Noe annet som er så forferdelig med høsten, er at jeg ikke kan fordra å komme til den tiden hvor jeg må ta fram pengene og springe ned på Prix’en for å kjøpe meg en pakke med Regia’s kakao. Det å måtte bruke penger på noe så høstavgjørende kan jeg simpelthen ikke fordra. Regia’s kakao er meget varmende og får en til å føle seg meget langt ute der man sitter med koppen med kakao og en god bok foran peisen. Deprimerende sier nå jeg.

Men noe av det verste er at man må kle seg som en ligner en eskimo. Man pakker seg inn i vinterklærne for nå tuter høsten inn som et lokomotivtog. Vi er nødt til å dra fram vinterklærne bakerst fra loftet, tørke støv av dem og holde oss fra å sukke dypt over at nå må man forberede seg på å fryse. Kulden kommer jo med høsten. Hvorfor vi holder ut kan jeg sannelig ikke forstå. Det kan ikke være fordi vi liker å fryse, for det gjør definitivt ingen. Det kan heller ikke være fordi vi synes det er gøy, for det er da ingen som synes det er gøy å se naturen svinne hen..?

Hvor bor du om høsten? Drar du nordover eller holder du deg her? Selv har jeg mest lyst til å dra nordover for så å kunne kjenne tennenne mine klapre så mye at det gjør vondt. Jeg elsker å ha så kalde hender at jeg ikke klarer å lee en finger. Jeg synes rett og slett at det er gøy å måtte føle seg som en idiot der man står og fryser rompen av seg! Dra nordover ja... Egentlig liker jeg ikke å bo på et så varmt sted som Stavanger om høsten. Høsten er rett og slett ikke ordentlig presentert her i Stavanger. Forferdelig!

Jeg har skrevet en del dikt, men aldri noen om høst. Høsten er så ubeskrivelig stygg, at jeg synes det er uverdig å skrive om det. Man kan ikke tenke seg et eneste godt ord om høst. Innrøm at du ikke kan sette deg ned i en stol og synes du har det bra i den stolen, samtidig med at du ser ut på den mørke himmelen! Det er komplett umulig! Høst er den virkelig den tristeste årstiden vi har. Man burde nesten ha en svart løper, til ære for vår høyt elskede høst.

Hva kan man gjøre ute i shorts om høsten?? Ikke en eneste liten sølle ting! Og hestene får på dekken hvor vi mennesker så må stresse med å holde hestene friske. Og om morgenen når vi drar på jobb, skole, barnehage eller whatever det er man skal, så er det mørkt. Like mørkt som midt på svarte natta. Høsten er bare kjedelig.

Men høsten har da sine utskeielser. Har du sett alle de forskjellige bladene? De finnes overalt! De løper overalt! Og du kan ikke gjøre en dritt med det! Det er uutholdelig! Man kan ikke gå ut en dag etter at høsten har trått innenfor, uten å se flere forskjellige farger, former og fasonger på bladene som danser i vinden. Danser og danser fru Blom.., de vaier litt fram og tilbake som en gynge på en lekeplass. Alt vaier i vinden slik vårt kjære flagg gjør. Det er egentlig en skam. Ja, en skam. Det er en skam at vårt vakre flagg vaier seg i vinden sammen med noe så uverdig som blader. Jeg forstår det rett og slett ikke. De sier at Gud skapte verden på seks dager og hvilte den syvende, men hvorfor måtte han da gjøre flagget vårt så mye urettferdighet ved å la det vaive i vinden sammen med bladene?! Det er uforståelig! Vårt flagg burde som ene majestet vaie i vinden. Som min gamle mor alltid har sagt «Som man sår, som man høster». Så sier jeg «Vi burde kanskje så bedre neste år».