Ibsen… Det var da noe til fyr! Hadde han bare maktet å holde seg til å være kun en livsnyter, ville det vært en mye enklere sak å forstå. Men neida, stadig vekk skulle folk plasseres i plagsomme situasjoner! Enten det gjaldt å overleve selv, eller sørge for at det hele endte der. Livet kan da virkelig være trøblete nok, om man ikke må ta opp absolutt alle de vanskeligste spørsmålene! Bare prøv selv å rotere mellom en tre-fire damer samtidig… Eneste garantien som finnes i en sånn sammenheng, er at det går lukt til h… Og det tar vel heller ikke så alvorlig lang tid. En annen mulighet for tragedie er jo å leke levemann, uten verken jobb eller all verden å vise til på CV`n. Tror ikke det skulle ta så mye lenger tid det heller… Eller kanskje så et frø, for så å ta beina på nakken når det begynner å spire.

 

Hmmm… Kanskje ikke så rart det kom litt umulige konstellasjoner ut av skribleriene hans likevel. Huff, en skal gjerne ikke tenke seg så mye om før det dukker opp noen ekle konstellasjoner i eget liv og omgangskrets heller? Et heller rikt utvalg også. Riktignok er ikke alt like godt scenesatt, men det er kanskje mye forlangt. Både store og små kriser oppstår da forholdsvis jevnlig, etter hva jeg har fått med meg! Da er det helst bare en naturlig konsekvens av livet, at sykehusene har mer enn nok å holde på med, både av utvendige og innvendige skrubbsår. Mange av oss har nok også på et eller annet tidspunkt i livet hatt en kompis som kjørte seg inn i en solslyng på linja si. Da var det, som god kompis, på sin plass å sende hatten en runde og hjelpe til med å få toget på sporet igjen.

 

Min gode venn Pondus, har i minst tosifret antall år, bedrevet et særdeles intensivt hjelpearbeid, kan bortimot minne om et prakteksempel på gresk tragedie. Jeg skulle etter alle solemerker mene han er godt på vei til å perfeksjonere denne kunsten. Jeg må vel i rettferdighetens navn tilføye at Jokke medfører en viss fare for overtrening på dette feltet. Så all ære til den, som ser råd for å levere den støtte som trengs, når månen ser som mest firkantet ut.

 

Kvinner, de er et eget kapittel i enhver manns liv. Så også i Ibsens, forutsatt at påstanden min holder vann. En god del forskere, har etter nitide studier og mengder av frivillige forsøkskaniner, fastslått at koblingsskjemaet for kvinnelige og mannlige hjerner er vidt forskjellig. Sikkert pen og grundig forskning det, men denne konklusjonen hadde jeg helt klar etter en 10-12 års livserfaring! Det var ikke riktig Nagasaki eller Hiroshima som vaporiserte da jeg leste første artikkelen om emnet.

 

Og hvor forvirrende kan ikke kvinner i form av mødre være. Jeg løp, med blanke og vidåpne øyne, lukt inn i ”den lille forskjellen” sånn rundt fem år gammel. Helt sikkert! Jeg var i min fulle rett! Bare for pinefullt og degraderende å oppdage at mor var utrustet med en overutviklet rettferdighetssans. Og kvinne, det var hun jo beviselig. Jenter, kvinner, damer og til slutt selve dronningen, møter gjerne de fleste menn underveis. Det er ikke bare prinsessene som sitter og kliner med padder og frosker. Hvem vet hva Henrik måtte svelge av tidlig livserfaring? Om Peer løy litt i ny og ne, så kan det vel av og til bare ansees som judo…

 

Einstein og hans medarbeidere hevder at det eneste som kan stoppe tiden, er et sort hull. Jeg påstår glatt at hjerte og smerte er en mye lettere tilgjengelig metode. Henrik har også vært på den kloden!

 

Jeg håper virkelig at 150 års analysering ikke har laget plukkfisk av gutten som ble født for 178 år siden. Eller var den mannen muligens Orions belte på stjernehimmelen?

 

Hmmm… Kravstor fyr å bli kjent med! Den hyggelige og besnærende tanken, er at det kanskje lever en liten Henrik Johan Ibsen i oss alle, pluss minus et pennestrøk.