Kroppsdyrkelse og kroppsforakt blir to sider av samme sak når tenåringsjenter leser blader hvor annenhver side er dekket av lettkledde skjønnhetsidealer, og resten er fylt opp med informasjon om hva som kan gjøres for å bøte på den skaden det er å ikke være født med et utseende som slår folk i bakken av beundring. For det er sånn det skal være nå, sunt og naturlig, friskt og raskt, men samtidig slående vakkert, så klart.

 

Vi er over den greia med syltynne kvinneidealer, ekstremt slankehysteri, og usunne forbilder. Det er rett og slett ukult å syns at knokler og innsunkne kinn er sexy. Greit nok, jeg har ikke noe sterkt behov for å føle et daglig press om å gå ned i vekt, eller se den ene venninna mi etter den andre hengi seg til anoreksiens verden, noe som kan synes den eneste løsningen når en kikk i speilet avslører at man faktisk spiser middag. Og det hver dag!

 

Å neida, modeller med spiseforstyrrelser vil vi ikke ha. Sunne idealer skal det være, atletiske og veltrente, men med kvinnelige former og i hvertfall ikke for tynn! Alle skal være glad i kroppen sin, elske den for det den er og ha mengder med selvtillit som absolutt ikke skal avhenge av hvor mange kalorier en har fått i seg den dagen. Vi kan jo faktisk ikke ha et skjønnhetsideal som fører til at de som klarer å oppnå det dør, fordi de er så psykisk utmattede, forvirrede, og deprimerte at de tar livet av seg for å komme bort fra den kroppen de en gang så som et ideal. Det funker rett og slett ikke i lengden, så da kjører vi på med kritikk og aksjoner for å få stoppet denne muterende, altetende bølgen av spiseforstyrrelser som har feiet over den vestlige verden som en av Guds ti landeplager.

 

Foreldre river seg i håret over den store stygge motebransjen som presser et svært naivt og lite virkelighetsnært skjønnhetsideal på de stakkars barna deres. Men selv bruker de tusenvis av kroner i året på helsestudier, treningsutstyr, og kokebøker som er spesialisert på sunne og magre retter. De snakker dritt når nabokjerringa har gått opp i vekt: ”- Ja du la merke til det du også, at hun hadde fått dobbelthake?! Å du vet, med den ektemannen er det ikke rart om hun trøstespiser! Hahaha, nei uff nå var jeg stygg. Men du, jeg ringte egentlig bare for å høre om du skulle være med på superstrekk - tøy og brekk timen på Elixia i kveld jeg.”

Men at det har noe sammenheng med at datteren deres nå veier 32 kg og ikke svelger sitt eget spytt i frykt for kalorier – nei det går jo ikke an!

 

Motebransjen har jo tatt seg voldsomt sammen, det er klart. De sier nei takk til 17 år gamle skjellettlignende forsidepiker, og ja takk til lubne damer i tredveårsalderen i bodylotionreklamen på side to. Så blar vi forbi de tretten ”selvhjelpsidene” med sunnhetsformaninger, treningsguider, og magre matoppskrifter, og videre forbi den helt ukommersielle delen hvor det står hva alt av hjelpemidler koster og hvor man kan kjøpe det. På side tjueto får pipen en annen lyd, der får man nemlig servert det ferskeste sladderet i form av nærbilder av bilringer, valpefett, dissende lår og dobbelthaker som kjendisene til skrekk og gru har nedverdiget seg til å vise seg offentlig med. Noe så grusomt! Der har jammen Britney lagt på seg en kg ja, og se hvordan frøken Stefani trykker i seg den cheeseburgeren!

 

Litt lenger ut i bladet er du garantert å finne en reportasje om stakkars Maria (22) som endelig er frisk etter en åtte år lang kamp mot bulimien. ”Skrekkeksempel!” står det ved siden av bildet fra da hun veide halvparten av det hun gjør nå, og kommentarer som ”Det er for grusomt til å forestille seg” og ”Se så tynn hun er!” blir flittig brukt. Maria snakker om sin idylliske barndom med rike, plettfrie foreldre, og de grusomme tenårene hvor alt hun gjorde var å veie seg og kaste opp.

”- Jeg så på bilder av cawalk-modeller og gråt hver dag.” sier Maria med tårer i øynene – ”Jeg følte at jeg ikke kunne være vakker hvis jeg ikke så ut som et levende aids-offer.”

 

Ok, så sier hun kanskje ikke akkurat det, men det eneste jeg klarer å tenke når jeg leser slike ting er hva faen skjedde med landskapsbilder? Hadde det ikke vært lurt å slutte å se på bilder som får deg til å føle deg som en mislykket feit dritt, og heller fokusere på noe av det vakre vi har rundt oss?

 

Eller hadde det ført til at hundrevis av jenter hadde anlagt bark istedenfor hud, greiner istedenfor hår og så dødd av sult i forsøket på å ta opp næring fra jorda?

 

Kanskje like greit å se på syltynne modeller, det rare er bare at modellene selv, de klager og streiker og protesterer mot det evinnelige grusomme slankepresset, og det altfor lave tallet som blir forventet at skal tilsvare vekten deres. De krymper seg over at designerne lager klærne deres i så små størrelser at de ikke har noe annet valg enn å slanke seg hvis de vil gå med klær fra de mest prestisjetunge klesmerkene. Dette er de samme modellene som spiser bomull til frokost, blir røde i toppen av sjalusi når de ser bilder fra sultrammede katastrofeområder, viser stolt frem hver eneste knokkel de har og tar flere piller enn en astmasyk HIV-pasient med diabetes.

 

Utrykket ”å feie for egen dør” har aldri passet bedre. Det å finne en synder og å legge skylda på andre har blitt populærsport når det gjelder samfunnskritiske spørsmål, mens selvinnsikt er mangelvare. Har mennesket virkelig blitt så selvopptatt at det å innse feil har blitt tabu? Når vi selv legger opp til ett skjønnhetsideal som ikke er til å leve med, viser det egentlig bare hvor dumme mennesker faktisk er?

 

Fenomenet pro-ana er et eksempel på hvor skrudd virkelighetsoppfatningen til noen folk kan bli. Når tusenvis av jenter fra hele verden blir medlemmer i forumer og chattegrupper for å få tips og triks om hvordan de kan bli flinkere anorektikere er det jo noe som ikke stemmer, særlig siden disse jentene er fullstendig klar over at anoreksi ikke bare er en sykdom, men en alvorlig sinnslidelse som mange ikke kommer ut av levende. Anoreksi er faktisk den psykiske lidelsen med høyest døds-tall, og det er ikke fordi de stakkars skjelettene er i stand til å sulte seg i hjel, neida det er vanligvis selvmord som blir løsningen på slankedilemmaet. Det virker jo litt rart å være i stand til å lure seg selv så grundig at man tror det å bli tynn er løsningen på alle problemer, samtidig som man ser at de som har vært ”perfect pro ana” i flere år ender opp med å ta livet av seg?

 

Som tenåring i dag må man bearbeide inntrykk fra hele omverdenen, ikke bare fra foreldre og lærere, men også media og kjendiser, spesialister og eksperter, betterwissere og wannabe’s, venner og kjærester, samt selgere og religionsforkynnere! Er det rart da, at fjortenåringer ender opp som forvirrede vrak når de konstant får sitt allerede forvirrede og hormonfylte sinn bombardert med miksede signaler fra ymse forskjellige kilder?

 

Man blir forventet å være både smart, vakker, og morsom, politisk engasjert og samfunnskritisk. Man skal helst ha peiling på både musikk og film, samt drive med en eller annen form for idrett eller sport. Det kreves fortsatt at man dukker opp på de kuleste festene, gjerne i den nyeste moten, som man betaler for med en jobb man har ved siden av skolen fordi man heller ikke skal være lat og ta imot penger fra pappa. Problemet i dag er at alle skal være idealister, det viser jo trenden med palestinaskjerf og Che Guevara t-skjorter tydelig nok. At dette kan bli mye for en sannhetssøkende tenåring trenger man ikke være mensa-medlem for å forstå. Når hovedfokuset ligger på utseende i alle miljøer og settinger man kan tenke seg er det vel bare naturlig at man blir så sykelig opptatt av seg selv at man rett og slett blir syk? At man beundrer de fagreste kropper og vakreste ansikter hver eneste dag på tv og i blader fører jo til at man virker en smule stygg i forhold, eller hva? Det er da kroppsdyrkelse og kroppsforakt blir to sider av samme sak.