Hva er det med disse tre bokstavene gjør med oss. Hvilken egenskap innehar de, som får oss til å tenke på den måten som vi gjør? Et element som destruerer og gir liv. Et lite ord fylt med en overnaturlig kraft. En kraft som kan få oss til å føle blind redsel, eller i motsatt fall kjærlighet. Det siste ordet Vidkun Quisling hørte på Akershus der han stod med ryggen mot veggen og med bind for øynene. Vel, jeg tror de assosiasjonene og de konklusjonene som han kom til angående dette lille ordet akkurat da, verken var av positiv eller spesielt kjærlig art. Et lite ord uttalt på vegene av det norske folk, med kraft og kanskje med et snev av seiersfølelse. En alminnelig rettskaffen mann brukte disse tre bokstaver til å gjøre slutt på et liv. Der og da ga ikke ordet nytt liv igjen, men det ga fundament og grobunn, slik at vi nordmenn igjen kunne vise vår grenseløse kjærlighet for vårt land. At vi igjen ble i stand til å løpe rundt i gatene og rope hurra for syttende mai. Spise vår rennende softis, samtidig med at vi vaser rundt med ketchup flekker på skjortesnippen og mumler på første verset i ”Ja vi elsker”. Se på at nåtidens russ raver dritings rundt og prøver å kline med alle og hvermann, mens de på hodene sine har de luer med strategisk plasserte kondomer og tannbørster i tilfelle de skulle havne på et nachspiel eller to. Hvis du spør ”Nr. 19”, så tror jeg at dagens feiring ikke inneholder den samme gløden som den gjorde for nærmere 55år siden. Da ”Ja vi elsker” ble sunget med kraftige stemmer og gutta på skauen var karene som hadde gått igjennom ild og vann for vårt fedreland.

Da en av våre tidligste forfedre stod overfor sitt første møte med en brennende gren, og med en pirrende nysgjerrighet tok den opp, og med et hyl oppdaget ildens krefter, så han sikkert ikke for seg noe annet enn ett nytt effektivt redskap til å forsvare seg med. Etter hvert når han ble mer kjent med det nyervervede våpens krefter og anvendelses områder, begynte han med all sannsynlighet å assosiere ilden med helt andre tanker og bruksområder. Når han kom hjem etter å ha jobbet sitt tolv timers skift i det lokale steinbruddet og han så sin make sitte med hans førstefødte og varme seg foran ilden, følte han nok sikkert både kjærlighet og trygghet. Kanskje til og med en slags form for ærefrykt for dette nye ”våpenet” som han hadde tilegnet seg. For ikke å snakke om alle de nye kulinariske rettene han ble servert på grunn av denne nye oppdagelsen. Hva hadde du ikke sagt om brunsvidd mammut med en liten anelse av aske, servert på en seng av ukjent grøntfor. Etter år med rått kjøtt på menyen, må inngangen til den brente mats tidsalder ha gjort ett enormt gjennombrudd på det steinalderiske kjøkkens spisekart. Brent mat har fulgt oss opp igjennom tiden og blitt med oss inn i våre dagers cousine. Isteden for å brenne maten over ild, har vi tilegnet oss en mye enklere måte og svi den på. Den elektriske komfyren. Det tjuende århundrets beste tidsmaskin, når vi vil gjenskape våre forfedres kulinariske opplevelser igjennom matlaging. Det er sikkert mange av oss som har tenkt på hvor enkelt det kunne ha vært å latt kjærringa holde juleribba over åpen ild, til vi i alle fall kunne se at den begynte å bli ferdig. ”Hvor lenge skal ribba stå i ovnen?” ”Ca. 2-3 timer!” ”Hvor mange grader skal den stå på da?” ”Vet ikke! Hvor høyt går termostaten da?” ”300 grader!” ”Sett den på 250 grader så er du sikker på at den blir gjennomstekt!” Dette er en av grunnene til at pizza Grandiosa er en vår tids mest spiste jule middager her i Norge. En sikker vinner med brukermanual.

Ild har destruktive sider, som vi så å si til daglig hører om. Skogbranner som legger enorme områder øde og tomme. Hus og hjem som brenner ned og etterlater seg sorg og tragedie. Mennesker som frarøves sine nærmeste og alle minner som er blitt tatt vare på igjennom mange års sosialisering. Når jeg ser på slike hendelser og ser framover, så kan jeg med letthet se noe positivt komme ut av en skogbrann. I en sirkel av liv er planter og dyr forent, slik at den enes død er den andres brød. Under sot og aske gror det frem nytt liv, liv som vil være med på og føre sirkelen videre. Et hjem som forrintes er det vanskeligere å se noe positivt komme ut av. Det eneste må være det at vi kan finne årsaker, slik at vi kan lære og forhindre at slike hendelser skjer igjen.

Når Yngve Hågensen står der med bukkeskjegget sitt, og roper ut sitt budskap om urettferdighet og maner oss til solidarisering i fyrstikkarbeidernes kamp mot engangslighteren, er han ildfull og tordnende. En persons måte å uttrykke seg på kvalifiserer altså til å bli sett på som noe ekstremt som kan være vanskelig å holde under kontroll. Det har vært flere ildfulle sjeler opp igjennom tiden. Går vi til utlandet har vi personer som Martin Luther, Malcolm X, Stalin, Churchill osv. Dette var personer som på grunnlag av det de sa og måten de uttrykte seg på, ble betegnet som ildfulle.

Jeg traff ei dame engang som jeg vil karakterisere som meget ildfull. Ikke på grunn av det hun sa, men på grunn av måten hun var på. Den utrolige utstrålingen hennes, samt hennes enorme følelses register, som spant seg fra en klar liten fjellbekk til et dragsug av blod svette og tårer. Hun var en kvinne fylt med alle regnbuens farger, fra det bek svarte til det helt skinnende lyse. En kvinne som med sitt utrolige vesen kunne fylle hvilket som helst rom hun gikk inn i, uten å overskygge andre. Hun virkelig gjorde uttrykket flammende begjær på en måte som jeg sikkert aldri vil oppleve igjen.

Når dikteren skriver om kjærlighet og om forelskelse, bruker han eller hun ild som en konnotasjon på følelser som skildres. ” Hun så på han med ildfulle øyne, full av attrå”. Min mor har sett på meg med ildfulle øyne, men da var årsaken en ganske annen enn kjærlighet. Jeg har forresten fått det onde øyet av fatteren en del ganger også. ”Den flaska der er mi, og du er for ung!” Det jeg ikke lærte i fysikk og kjemi på skolen, lærte jeg på den harde måten av fatter. 1 liter 96% minus en halv liter, pluss en halv liter vann, blir ikke 96% igjen. Dette er en kjensgjerning det ikke går an å endre på. Den duppende bøyen har talt til meg med sine ubestridelige tall.

Når jeg nå sitter å ser på solen som går ned bak de sju blåner, og gir aftenhimmelen sin flammende røde farge og samtidig dveler litt ved selve ordet ild, og assosierer litt frem og tilbake, finner jeg ord som varme, ukontrollert, forbannelse, håp, trygghet, fornyelse, kjærlighet…. Når alt kommer til alt ender jeg opp med en klar positiv følelse av det universale ordet ild. Et ord som ender. Et ord som fornyer. Et ord som med sin kraft kan smelte to sjeler inn i en evig allianse, i en verden skapt av elementer. Elementer som jord, vann, luft og ild.