Innrøm at du liker å trekke beina oppunder deg i sofaen med en pils og popkorn og komme litt under huden på mennesker du antageligvis aldri ville hatt kontakt med i virkeligheten. For reality-tv er fantastisk. Hvem geniale person var det som fant på at han ville vise frem personer som spiser, krangler, har sex og går på do på tv? Den tradisjonelle spionasjen er ut. Lengre ut enn sola og månen og hele universet. Vi mennesker liker, på en underlig og litt uforklarlig måte, å se på at andre mennesker lager kvalm. Diskusjoner som ender i slåsskamper, trekantdramaer, svik… Ahh. Kjenner hårene reise seg på armen. Hva hadde vi vært uten ungkarer som tror de finner kjærligheten blant gale deltakere, når tjue mennesker blir stappet inn i et hus og skal finne ut hvem som fortjener millionen og, best av alt, når folk skal gjøre ting de absolutt ikke kan..? Disse programmene er nesten garantert å finne på hver eneste kanal. Og godt er det.

Men klarer vi egentlig å sette ord på hvorfor vi er så glade i reality-tv? Kjenner vi oss igjen i karakterene? Er det noe ved det å se andre mennesker har det verre – eller kanskje bedre, enn oss selv? Kanskje gir det våre sinn en enkel tilfredsstillelse i hverdagen å kunne spionere på hva andre gjør i deres hverdag?

Vi mennesker er bygd på den måten at vi elsker litt action og spenning. De fleste av oss hvertfall, tør jeg påstå. Og det får vi nok av i disse seriene. Klart vi ikke bare nøyer oss med å se på folk spise og drite, vi trenger litt drama, litt chickfights, ulovlig sengekos og bisarr krangling. Disse programmene fascinerer oss, og vi elsker å se folk drikke seg sanseløst fulle slik at vi kan sitte og le av dem.

Jeg har ikke tenkt til å komme med en ”forskning viser at, blablabla”, for faktum er at vi elsker det nesten alle mann. Jo mer tragisk, jo bedre er det.

En av mine absolutte favoritter er Paradise Hotel. Noe har gått veldig, veldig riktig for Paradise Hotel. Det var vel nesten ikke en nordmann som ikke hadde hørt om å ”druuse” med ”skumpa”, og Paradise-Petter ble årets mest siterte mann på Facebook. Noe er bare fantastisk over å sitte klistret til en tv skjerm HVER DAG og se på noen solbrune nordmenn drikke seg fulle og gå til sengs med hverandre, for deretter å skjelle hverandre ut på et luksushotell i Mexico. Hjernene våres elsker Paradise Hotel. For Paradise Hotel er bygd opp av fortellinger som er lette å kjenne igjen fra de eventyrene vi alle er vokst opp med. Det begynner med mange rivaler og harmløse konkurrenter, historien blir mer spennende på midten og knuten floker seg til, men til slutt løser det seg jammen opp, og en stikker av med pengene. Ja, det er fantastisk. Nå slipper vi disse kjedelige eventyrene med Espen Askeladd og de tre små grisene. Familiekosen er ikke lenger Beat for Beat, men Big Brother og samtaleemnene på bussen går ikke lenger i gutter og skole.

For nå har vi jo disse flotte typene, Paradise-Petter, denne sesongens ungkar, Farmen-Gaute og jeg kan nevne i fleng. Morsomme og pene, smarte er de vel også. Nei, jeg er glad vi er kvitt oldiser som James Dean og Elvis Presley, hva slags forbilder var vel de? Viste de frem pikken sin på tv, og har vi sett dem sanseløst drita? Nei. Ekke mannfolk i det hele tatt.

Vi er nok alle bitt av basillen. Om ikke mye, så hvertfall litt. Vi sier at vi hater det, men hei – klart vi elsker det!

Reality-tv er inn. Laaangt inn. Og det er nok ikke på vei ut med det første. Flere og flere kommer til å komme. Snart er vi vel helt kvitt dette forferdelig CSI og all det drittet der? Programmene kommer til å bli mer drastiske, mer tabu og mer snuskete, med andre ord, mer av reality.

Reality – blir vi aldri lei av det? Svaret er et stort og rungene, NEI.