”Hvilken dag er det i dag?” Det er det første som kommer til meg når jeg våkner. Det er en av de få dagene i året da man står opp tidlig kun for sin egen del. Den er ikke lik noen annen dag, denne dagen er nemlig helt spesiell. Som lillesøstra mi brukte å si da hun kom inn på stuen tidlig om morgenen:
”Gratulerer med julaften!” Noen har helt tydelig misforstått julens budskap. Og selv om alle innerst inne bare venter på å få gaver, er det ikke det de sier. Alle er veldig nøye med å påpeke at det er gleden med jula, og maten som er det beste. Når maten står på bordet er det mange som ikke er helt fornøyd. De sitter og tenker på hva som er galt med maten:

”Hjelpe meg, denne kålrabistappa er jo altfor blaut”.
Mens andre igjen bare sitter og smiler, og er så fornøyde. Disse er selvfølgelig kokken, og iblant noen andre av kokkens nærmeste familie, mannen. Den som orker å lage til denne store ”julesuppa” fortjener virkelig å få nyte litt godt av den. Bare tenk på innkjøpene; 100 liter brus, 5-6 sauer og griser, og dette er bare en liten del av innkjøpene.

Du kan jo bare se det for deg:
Alle springer rundt i landets butikker med handlevogner som nesten knekker. De er så stappfulle at det tyter ut mellom sprinklene. Og nedi sitter lillesøster, begravd i julemat og snop.
”Dere skal slippe å betale for vesla!”
Kassadamen er vennlig nok til å informere om lillesøster som helt tilfeldig har blitt plassert på samlebåndet. Om mathandelen er ille hva med gaveinnkjøpene? Gærne kvinnfolk med mannens Master Card, som allerede ligger noen tusen etter i svingene. Er det en plass det er satt opp plakater med tilbud, julerabatter eller lignende, kan du sverge på at det er flere besøkende der enn på cupfinalen i fotball.
”Den dokka er mi, dattera mi har ønsket seg en slik i flere uker.”
Jeg husker en gang moren min kom hjem med kloremerker, blåveiser og en stor kul på kneet;
”Hvor har du vært, da?”
Hva skulle hun svare? Kunne hun fortelle en liten gutt om livets harde realiteter, om nordmenns innbyrdes maktkamp i julen? Nei, hun skånet meg for dette, helt til jeg ble gammel nok til å oppleve situasjonen selv. Jeg overlevde jeg og, men turen på Steen & Strøm holdt meg på sykehus til lillejulaften. Hjemme var det dekt på med spekelår, julebrus og annet julesnadder. Alt var gjort klart til den årlige episoden av "Grevinnen og hovmesteren" på NRK. Det er i slike stunder jeg tenker på hvem som egentlig tjener mest på julen. Det første som slår meg er Freia, Nidar Bergene og landets TV-stasjoner. Det er ikke mye som tyder på en julefeiring til ære for Jesus sin fødsel.

Ingen skal få slippe unna jula uten en betydelig forandring i økonomien, det sørger det krevende samfunnet for. Alle krever mye mer nå, ingen er fornøyd før en ny PC, TV eller et flunkende nytt stereoanlegg står på plass. ”Å, ei brødfjøl! Har du laget den selv? Den er virkelig fin!” Det er ikke mange andre enn besteforeldre som kan bli glad for gaver du selv har laget. Det spørs om jeg hadde blitt det. Mormor bruker alltid å si at man blir glad fordi det er tanken som teller.

Vi nordmenn går i kirka, hvorfor? Det er mange som føler at de må stille opp i kirken for å få tilgivelse for sine synder. De sitter og ser ut i luften mens julegudstjenesten holder på, og når presten sier Amen, reiser de seg opp og forsvinner ut kirkedørene. Da føler de seg mye, mye bedre. Rart det der!
”Jesus tilgir alle. Jesus bryr seg ikke om hvilken hudfarge du har”, presten sier det samme hvert år. Prest Frank Ersvik fra Manglerud menighet; lurer på om han har sett Jesus siden han sier dette?
Det har i hvert fall jeg, Jesus Sanches fra Chile er nemlig naboen vår. En gang stjal jeg en leke fra ham, men mamma ba meg returnere den, og Jesus sa at det gjorde ingenting. Jeg skjønner ikke hvorfor folk går i kirken for å bli tilgitt av Jesus, de kan jo bare gå hjem til ham! Jeg er heldig som er kompis med manges forbilde. Jeg syns det er veldig snilt av Jesus å dele bursdagen sin med alle andre.

Familien til Jesus har forresten fått et problem med julenissen;
”Jolenissen mo vare svart”.
Klart de mørke innvandrerne våre ikke kan identifisere seg med den hvite julenissen, derfor må en svart til. Det kan jo ikke bare være en snill mann, som i julens budskap er grei mot alle, samme hva slags hudfarge eller bakgrunn de og han har. Det er jo bra at mørke foreldre lærer barna sine at det ikke finnes noe sånn som en grei, hvit mann. Jeg forstår jo at det er litt tungvint for en mørk pappa å kritte seg hvit i ansiktet bare for å dele ut noen julegaver fra en hvit nisse, gavene har de tross alt kjøpt selv.
”Å, takk pappa!”
Ungene gjennomskuer nissen uansett hudfarge. Det blir vel snart snakk om at englene og all julepynten skal være flerkulturell, også. Dette er ikke negativt, men litt rart for de som aldri hadde tenkt tanken om at en kulturell bakgrunn var grunnlaget for det vi kjenner som nissen.

Men før nissen kommer må vi ha spist julemat. Det er merkelig at nissen aldri kommer når vi sitter og spiser, han må ha gode kilder som forteller ham når han kan besøke de forskjellige familiene. I min familie er det alltid vanlig å spise rundt seks, for så å åpne presanger når alle er ferdig med maten. Dette kan bli et lite problem ettersom noen spiser saktere enn andre, virkelig sakte. Deriblant stiller mor-far sterkt. Han spiser og spiser og spiser og spiser. Og om ikke det er nok, sitter han også litt ekstra lenge med dessert.

Alle gleder seg til å starte å åpne pakker, det er derfor mange sier at de er mette når en eventuell dessert kommer på bordet, ingen har tid til å vente lenger. ”Kommer noen til å ta imot desserten?”
Det er det alle spør seg. Av og til er man heldig, men av og til er det dessverre noen som har misforstått julens budskap. De tar faktisk imot desserten! Det er i slike stunder man har fått inn ordningen om at de yngste kan få åpne en eller to pakker før middag, bare for å tilfredsstille den oppbygde forventningen.

Kanskje kan det være noe i at det er bra å gi, men det er tross alt det å få gaver som er best. Jeg får si som jeg sa til lillesøstra mi før:
”Det er ikke meg du må gratulere med dagen, men Jesus”.
Dette skjønte lillesøster, og hun gikk rett over til nabohuset og gratulerte Jesus med dagen, akkurat som jeg hadde gjort tidligere på dagen. Det eneste jeg ikke skjønner er hvorfor alle får gaver på Jesus sin bursdag mens bare jeg får gaver på min! Jeg husker at jeg alltid ønsket å være litt mer som Jesus. Jeg hadde i hvert fall ikke hatt noe imot å bli sett på som en gud av nabogutten, for hva er vel bedre enn en kamerat som gjør at du får gaver?