Jula er like velkommen i år som før, vi gleder oss like mye, og stresser om mulig enda mer for å få alt til å leve opp til forventningene. Det finnes mange meninger om hva julen egentlig handler om nå som vi har kommet til år 2007. Handler det virkelig om jesusbarnets fødsel? Om kjærlighet og medmenneskelighet? Eller om gaver, penger og andre kommersielle saker? Er det virkelig en lykkelig høytid, når så mange er alene? Feirer vi egentlig samhold og familieliv, eller er det bare en utgått tradisjon som vi klamrer oss fast i fordi vi ikke vet hva annet vi skulle drevet med i slutten av desember?

Nei, det er jo sant, jula begrenser seg jo ikke bare til desember nå lenger, jeg tror jeg så de første juletilbudene i butikkvinduene allerede i oktober. Det er nemlig mye planlegging i forbindelse med jula, alt fra pakkekalendere og julebord skal gjerne være i boks før november er omme. Og gudene skal vite at det er få ting som er verre for nervene enn å ligge i senga 30. november og lure på om man husket å henge en pakke over senga til minstemann, eller å være stresset på vei hjem fra jobb og tvile på om man husket å kjøpe strømpebukse til julebordet samme kveld.

Vi har alle fått kjenne julestresset på kroppen, og det ser ikke ut til å bli mindre av det ettersom årene går. Nei, tvert imot! Det virker som om folk både stresser mer og klager mer, kjøper flere gaver og spiser mer mat. Det virker for meg som julehysteriet har blitt en folkesykdom som ruller over den vestlige verden hvert eneste år. Det mange kanskje ikke tenker over er at det ikke bare er de ansvarsfulle voksne som merker alt stresset, nei ungene er jo minst like utsatt!

Det er de som dras med fra juleverksted til nissefester, loppemarked og dugnader. De bruker søren meg timevis på å lage julepynt og å skrive ønskelister hvert eneste år! Det er de som går med sommerfugler i magen fra de ser den første nisselua en gang i november, og helt til siste dorullnisse er ryddet bort en gang i januar. De små hodene går omtrent rundt seg selv av begeistring bare ved tanken på kalenderluker og pepperkaker, for ikke å snakke om nissestreker og jule-barnetv! Det er rart man ikke får inn flere tilfeller av magesår hos seksåringer på slutten av året, forventningene til hvert eneste aspekt av julen er jo skyhøye! Det kan umulig være spesielt avslappende å gnistre av juleekstase i flere uker i strekk?

Og fortsatt innbiller de fleste foreldre og voksne seg at jula bare er stressende for dem, at det er de som skal oppfylle forventninger og ønsker, at selve juleånden hviler i deres flittige hender. For om du spør en husmor om det virkelig er nødvendig med syv slag og pepperkakehus, så er svaret allerede gitt: - Vi gjør det jo for barna!

Men hva tenker barna da? De ser jo mamma og pappa fly som strikk igjennom hele adventstiden, som for øvrig burde bytte navn fra ventetid til forberedelsestid. Det er ingen som har tid til å vente på jula lenger, den kommer jo like brått og uventet over oss hvert eneste år! Det er nok bare barna som ser julaften som et høydepunkt, for alle andre har det blitt en deadline.

Nei, det er mye som kan sies om vår viktigste høytid og alt den fører med seg. Vi kan diskutere i det uendelige hvor viktig det er å ikke stresse seg i hjel, å ta vare på familien og holde fast på de verdiene som virkelig betyr noe. At vi må ta vare på hverandre, og ikke bare tenke på hvor mye som skal handles inn og henges opp. Jo mer vi handler, jo dårligere samvittighet får vi for å ha gitt etter for julens kommersielle ånd. Hvert år ser vi en økning i penger brukt på juleutstyr, men så veldig rart er det vel ikke. Tross alt er det vel rundt 50% av gifte par som skiller seg nå i våre dager. Så tidene hvor mattestykket med julegaver var så enkelt som: ”To unger, to gaver” er definitivt over. Nå er det vel mer som å løse en annengrads liking, med alle stesøsken og halvsøsken, svigerfamilie og eks-svigerfamilie og nieser og nevøer som er mer avhengige av oppmerksomhet fra familien enn noen gang på grunn av de tre skilsmissene de har gått igjennom de siste fire årene. Så det er gaver til din tenåringsdatters nye kjæreste, og din mors eks-kjæreste som jo er far til halvbror nummer to. Din nye manns tre barn, og dine tre stebarns halvsøsken og eks-onkler. Og det er klart at dine egne barn skal ha gave både fra mamma og mammas nye kjæreste, i tillegg til en større gave fra pappa og pappas nye kjæreste som vi siden kan krangle om var passende eller ikke.

En skulle tro at slike familieforhold var nok til å sette en stopper for julekosen en gang for alle? Men det fører bare til at husmødrene strever enda hardere, og at fedrene jobber enda lengre for å få betalt for alt sammen. Og barna da? Barna står vel foran speilet og øver seg på glade smil og overraskede ansikter som skal brukes på julaften, for de vet hvor viktig det er for mamma at ungen hennes syns julegaven var perfekt.  

Og der er vi jammen tilbake til det med barna igjen da. For hvem er det egentlig som har det mest vrient med nye familieliv-situasjoner? Hvem er det som må komme overens med plagsomme stesøsken og vise respekt for den fremmede voksne som tok de med? Og hvor flaut er det ikke når munnen glipper og man kaller stefaren sin for ”pappa”? Eller stemamma for tante? Skal pappas nye kjæreste også ha dorullnisse? Eller holder det med en julekurv? Hvor mange klemmer skal man egentlig dele ut i romjula? Finnes det en motgift mot tantes parfyme? Hvordan skal jeg fortelle mamma at pakkekalenderen hos pappa er mye bedre? Er det dumt å påpeke at hvis alle spleiser får de råd til en ponni?

Poenget mitt er at joda, vi gjør det for barna, men gjør vi for mye ut av det? Er det vi som skaper alle forventningene vi er så oppsatt på å oppfylle?

Jeg tror neppe det er sunt å forvente så mye av jula som vi gjør i dag. Det skaper dårlig stemning og en følelse av å ikke strekke til. Det er altfor mye som skal gjøres, og det er umulig å forstå hvordan andre får det til. For at alle andre får det til, det er det ikke tvil om! Nei greit, så klager kanskje de nærmeste venninnene dine like mye som deg, men det er jo noen av disse kvinnfolka som ser ut til å ha en uttømmelig mengde av tid og energi da! Du vet hvilke jeg mener, supermammaene som mestrer alt du aldri har tid til. Det er de som baker hjemmelagde pepperkaker med melisglasur til skolearrangementer, de som skriver kunstneriske julekort med glitterpenn og de som har tid til å se hver eneste episode av julekalenderen sammen med barna sine samtidig som de pusser opp gjesterommet. 

Det er de som stolte kan vise frem hvor fint det er pyntet til jul, prate om hvor lang tid de har brukt på julemiddagen, og se reaksjonene når de andre i familien tar vekk julepapiret fra akkurat den gaven de ønsket seg.

Jeg er av den meningen at slike mennesker burde sperres inne. De ødelegger for alle oss andre som svir ribba, kjøper sokker til mannen, og sender med ungen en pakke mariekjeks til skoleavslutninga. Slike supermennesker som er i stand til å få alt klart til julaften, holde selskap for femten mennesker og ikke miste hodet når bikkja tisser på juletrefoten vil man bare ikke ha rundt seg i en så stressende høytid som julen er. Det er de som skaper urealistiske forventninger om julen, det er de som får oss andre til å tro at alt skal gå som på skinner, og det ikke er noe problem å få til alt bare man ”bryr seg”. Det er de som skaper vrangforestillinger som at man ikke er verdt en dritt hvis man på julaften ikke har syv slag i skapet, men syv sting i handa etter å ha prøvd å åpne et syltetøyglass med kniv på grunn av dårlig tid.

Ja, det er forventningene som tar knekken på oss alle i juletiden, og det er vel i bunn og grunn det jula handler om nå i 2007, forventninger.