”Glade jul, hellige jul”. Jeg er veldig glad i denne sangen og det er fordi at jula er den tida da jeg og familen er ilag og koser oss med god mat, og ikke minst pakker.

Nå skal jeg fortelle deg om en jul som jeg aldri kommer til å glemme.
Min bror skulle ta med seg kjæresten sin hjem for første gang, ryktet gjekk om at ho var den rypa. Så vi gledde oss alle til å bli kjent med henne. Anders hadde skrytt uhemmet i to uker. Vi skulle ha hele familien, pluss besteforeldra til middag.

Det var storstilt rydde-aksjon i forkant selfølgelig, hun måtte jo få et godt inntrykk av familien vår. Vi gledde oss virkelig til å vere i familien skjød, heile julen, og berre kose oss ilag. Hele ulyukksaligheten begynte da min bror kom og forkynte: ”Her er dama som får meg til å stråle”. Vi stod der helt stumme, var det dette som var den rypa? Ho virket veldig beskjeden og tilbakeholden, men merk deg, det varte ikke lenge. Mamma lot utgå en befaling om at alle skulle stille i galla antrekk om en halv time, men det var da ”prinsessa” våkna frå sin søte tornerose søvn. Ho brøt ut: ”Jeg har ikke tenkt å dresse meg noe opp bare fordi det er julaften, jeg pynter meg nok fra før av, og forresten Anders, har ikke du sagt jeg ikke spiser ribbe? Jeg er vande med at det er torsk på julaften”. Alle stønnet, ”torsk”? Akkurat som ikke vi hadde den stanken i huset ofte nok fra før. ”Ikke aktuelt”, sa mamma . Trist som søren, spør du meg. Det endte med at hun måtte trøste seg med en Grandiosa. Det la seg en uhyggelig stemning i stuen selv om det skinte i kvar en krå.

Og jeg skal jammen si at det ikke vart bedre utover kvelden. Mens vi drakk brus og spiste julekaker, så begynte min søte lille søster å spørre farmor om hvorfor hun ikke hadde arvet gullsmykket til oldemor, hun var jo tross alt oppkalt etter henne. ”Det for vere grenser for diskusjonstema på julaften!” tordnet pappa. Etter pappas utbrudd vart det helt stille rundt bordet igjen. For å lette litt på stemninga sa mamma at no skulle vi endelig opne pakkene. Denne stunden hadde vi ventet på i et år snart. Vi begynte å pakke opp, stemninga var på topp, alle var glade for det de fikk. Untatt lille bror som trampa i gulvet etter at han hadde pakket opp en mjuk pakke. Det er jo noe alle vet at unger ikke liker mjuke pakker. Han virket utrøstelig der han sto å grein. Jeg tenkte med meg selv at julafta kunne ikke bli stort verre enn dette, men da tok jeg feil.
Anders skulle til å gi en pakke til ”prinsessa” si. Vi visste at han hadde jobbet overtid i mange uker for å få råd til gava. Da hun pakket den opp satte hun i et skrik ”Det var jo ikke den ringen jeg ønsket meg!” Hun kaster den golvet og marsjerte rett ut. Og det var natt. I sin fortvilelse over tilstanden slo lillebror på tv`en, og ut lød sangen mektig: ”Glade jul, hellige jul”