Tiden er en underlig skrue. Ingen har noensinne sett han, men man vet han alltid er her. Passerer oss. Mange er de som vil stoppe Tiden. Få han til å stoppe opp, slutte å gå. De vil ha tak i Tiden. Jeg snakker naturligvis om Tidtakerne. De vil fange Tiden. Sette han i bur, tjore han fast. Men hittil har ingen tidtaker klart å fange Tiden. Sånn sett er han en sleiping, en ål som alltid glipper da du som mest trodde det var fast fisk. Han slipper alltid unna, selv om Tidtakerne har konstruert mang en lumsk felle for å ta Tiden. La meg nevne stoppeklokken. Tidtakerne mente den skulle stoppe Tiden. Og det gjorde den også! Tilsynelatende. Et øyeblikk tror Tidtakerne de har fangst. At endelig kan vi slå i hjel Tiden. For det er det de egentli vil, slå han i hjel. Med utallelige innretnninger; vannklokker, timeglass, solur, digitalur, stålfjærer, og nå til sist ,det kraftige atomuret, skal Tiden lemlestes, parteres og skjæres opp i småbiter. Men før de får sukk for seg går den likeglade Tiden videre. Som vanlig.

Dette gjentar seg hver gang. Nå har våre beste tidtakere innsett at det ikke lenger nytter å forsøke å stanse Tiden. Det har vist seg som en ren umulighet. Man må skifte strategi. Helst midt i kampen. Det forvirrer fienden mest. Og fienden er Tiden. Den nye langsiktige strategien går ut på løpe fortere enn Tiden. Etter planen vil da vårt tidtakersamfunn ta igjen Tiden. Men hvordan?

”Elementært”, sier moderne tidtaker. ”Ved å gjøre mest mulig på minst mulig tid, minker vi forspranget til Tiden. Se for deg en voksen som følger et barns fotspor i dypsnø. Om den voksne setter sine føtter i barnets fotspor, vil den voksne alltid være bak. Men om han hopper over annethvert spor, vil det ikke ta lang tid før den voksne er forbi barnet. Og da kan han gå opp sine egne spor, med sin egen passende skrittavstand”.

Nå er metodene mer innviklede. Det moderne Tidtakersamfunn raser ustoppelig av gårde i sin higen etter å ta igjen Tiden. Komme først. Lage sine egne spor, i sitt eget tempo. Man tar hurtigtog, leser en lydbok og skrabler ned bryllupstalen samtidig. På den måten blir det tid til overs. Og dette overskuddet brukes til å ta litt mer innpå Tiden, som går ufortrødent videre som alltid. Man lager hurtigmat, drikker instant coffee, mens man handler melk på expressfood.no. Man sparer så klart en masse tid. Og det trengs, for det er masse som trenger tid.

Men hvorfor, moderne menneske, hvorfor denne evige jakten på den forhatte Tiden? Det har ikke alltid vært slik. Da Tiden var mange jordomdreininger yngre, levde folk som aldri tenkte på å ta Tiden. Det falt dem rett og slett ikke inn. Ergo var der ingen Tidtakere. De var åpenbart for dumme til det. De visste aldri va klokken var. Fordi de ikke hadde noen klokke. De spiste ikke middag presis kl 16.00. Sannsynligvis spiste de kun når de hadde mat. Å skaffe mat var alt deres hverdag dreide seg om. All deres tid gikk med på å grave maten opp av jorda. Derfor var det ikke behov for å vite når barnehagen stengte. Døgnet ble delt inn i hanegal, markedstid, middagstid, lampetenning og sengetid. Noe mer brydde de seg ikke om. Tiden fikk gå sin gang. De hadde annet å tenke på. Som å få nok mat. Men som vi ser, Tiden gjorde det av med hver minste småbonde. Døde som de er. Bare fordi de ikke brydde seg om mer enn mat.

Dagens mennesker elsker kontroll. Med kontroll føler man seg sikker på at ingen uventede farer lurer i mørket. Det som kan kontrolleres, behøver ei heller fryktes. Men Tiden har man ikke vunnet kontroll over. Han kan ikke menneskene kontrollere. Tiden lar seg ei heller bestikke, den lar seg ikke kjøpe. Verken for penger eller andre goder. Dette er uforståelig for oss, vestens folk. Vi er vant med at det meste kan løses, bare der er penger nok. At dette er en gigantisk feiltakelse, et nederlag, nekter vi å akseptere. Derfor er Tiden en Fiende.

Men Tiden er en vis mann. Han er svært gammel, eller svært ung, alt etter som. Han besitter utømmelige kunnskaper og verdifull visdom. Han er den største læremester. Men dette er skjult for øyet som ikke vil se. Og vi vil ikke se. Tidens språk er historien, den som ser i fortiden, vil også spå om det som skal komme. Men for oss er altså historien en gammel manns fablinger, å høre på slikt har ikke vår fremadstormende verden tid til.

Altså er Tiden en fiende, ja, en folkefiende. For se! Han er ikke våpenløs. Han svinger det mektige våpenet Tidens Tann. Dette fryktelige våpenet er virksomt til enhver tid. Det har det alltid vært. Ingen har noensinne sluppet unna Tidens Tann. Før nå. For når Tiden er tatt igjen, er han også avvæpnet.

Tidens Tann er et skrekkelig våpen. Tegnene på at man er under ild, er klare. Man forandres. Ting som var, er ikke lengre. I begynnelsen synes alle Tidens Tann er en hjelper. Den gjør deg større, sterkere. Men det er en ulv i fåreklær. For akkurat idet man tror livet begynner, da man skal tjene masse penger, bruke masse penger, kjøpe mange ting, kaster Tidens Tann hammen og biter så det svir. For det man trodde ar livet, varer bare en kort stund. Så er det brått over. For plutselig ligger du i din egen kiste og tenker på alle dagene som kom og gikk, og du spør deg selv: ”Hvor ble egentlig Tiden av?”

Da forstår du at Tiden pålegger mennesket den evige forbannelse, at man har for knapt med tid. Tiden er så hjerterå, at det ikke lar seg gjøre å pusse opp hytta, tjene en formue og leke med sønnen samme dag. Dette må det bli en slutt på! At en gammel skrulling som Tiden skal komme her å si: ”Nå er tiden ute”.

Livet, altså det begrensede opphold på jorda Tiden har gitt oss, er altfor kort til at noe tid kan gå til spille. Og når Tidens ånde puster deg i nakken som en påminnelse om at Tidens Tann ustanselig og uten nåde skyver deg mot det eneste visse, døden, med en fart på 4600 hjerteslag i timen, forstår man at å tilbringe godt over 1200 timer av ditt liv på toalettet, er toppen av bortkastet tid. Skal man rekke noe som helst, må man være effektiv. Effektivitet er nøkkelen til mer liv.

Et enkelt regnestykke viser at om du jobbet i alle de 1200 toalettimene med en anstendig timelønn, kunne du ha tjent nok til å kjøpe en flott båt. Men ifølge den imbesille Tiden skal man drite i båten. Dette er hva tidtakersamfunnet ønsker å sette en stopper for. Målet re å ta igjen Tiden. De kortsiktige målene er jakten på de få sekunder. Midlene er alskens garasjeportåpnere, fjernkontroller, brødbakemaskiner, lydbøker i bilen, hurtigris, fast-food, plug-and-play, hurtigbruksanvisninger, hurtigtog, overlydfly, drive-in-kjøkken og til slutt det revolusjonerende Internett, med sine e-mailer, e-shopping, e-musikk e-aviser, e-underholdning og e-ferier.

Vi bruker hele vår travle hverdag på å leve mest mulig, rekke over alt. Vi har penger, vi har mat, hus, og varme, men vi mangler tid. Tid til alt. Og vi som skal utrette så mye åp den knappe tiden vi har! Det sier seg selv at Tiden er knapp. Noe må gjøres. Noe skal gjøres. Vi må ta igjen Tiden. Slå han i hjel. Da har vi endelig fridd oss fra Tidens Tyranni. Da kan vi selv bestemme hvor lang tid vi har igjen. At vi selv går våre egne spor, følger vårt tempo. Vår skrittavstand. Det ville helt klart vært det beste. At vi slev, og ikke en ond, sta og arrogant skrulling, hvis makt har gått til hodet på han, skal avgjøre vår Tid. Slik kan vi gjøre alt vi ønsker. Absolutt alt. For den som alltid er, vil oppleve alt som er. Det finnes sikkert en formel for det. 

Men inntil videre har vi dårlig tid…