”Har du litt tid til overs?”, spør en klassekamerat. Hva skal man da svare? ”Ja du, når jeg tenker meg om så har jeg kanskje litt tid til overs. Du skjønner, jeg sparte inn fem minutter ved å la være å spise frokost, tre minutter ved å kjøre litt fortere til skolen, og så var det… ja, jeg må for all del ikke glemme de ti minuttene jeg sparte i spisefriminuttet ved å kjøpe mat i skolekantina, i stedet for å kjøre ned på Nelly for å få kjøpt meg en kebab. Men i stedet ble det en innskrumpa pizza fra butterfly. Det blir… - fire, nei – fem, pluss tre, pluss ti, jeg har ganske nøyaktig atten minutter til overs! Spytt ut!”

 

Tid til overs. Som om det er sjokoladebiter eller blyanter det handler om. ”Har du en blyant til overs?” Se det er et fornuftig spørsmål. Tiden derimot, forholder vi oss ikke mye fornuftig til. Vi har ikke tid, eller vi har dårlig tid, eller vi har ingen tid å miste! Tiden er jo egentlig en uendelig lang strøm av noe som tilsynelatende aldri begynner eller aldri tar slutt. Det å si at man ikke har tid er jo direkte løgn, og det er stygt å lyve. Allikevel gjør vi det, hele tiden. Hele tiden, ja. Nettopp. Mens vi står der og lyver om at vi ikke har tid, bruker vi faktisk noe vi påstår at vi ikke har, nemlig tid. Det blir som å si at vi ikke har sjokolade, med munnen full av det!

 

Det er mye gøy vi mennesker tror vi kan gjøre med denne tiden. Den irriterer oss tydeligvis. Derfor ønsker vi av og til å ta livet av den. Vi ”slår i hjel litt tid” på å lese en bok, for eksempel. ”Ja, så veldig interessant var den ikke, men jeg fikk da i hvert fall slått i hjel litt tid.” Da nikker tilhøreren forståelsesfullt og tenker at dette er virkelig en person med handlekraften i behold. Mens det tilhøreren egentlig burde ha tenkt, var at denne ”tidsmorderen” er en dust og en narr. Ethvert menneske med fornuften i behold vet jo at det er tiden som tar livet av oss, ikke omvendt.

 

 

Jo fortere vi får gjennomført dagens gjøremål, dess mer tid ”til overs” skulle man tro at vi fikk. Men som med alt mulig annet her i livet, vil mye ha mer, så også når det gjelder tid. Så mye mer tid vil enkelte ha, at de til og med går til innkjøp av den. Travle karrieremennesker, som en i utgangspunktet skulle tro var både kloke og vel bevarte, forteller oss at de kjøper seg fritid. ”vi kjøper oss fritid ved å ansette rengjøringshjelp”, hevder de. Jo da, jeg skjønner hva de mener. De får andre til å gjøre et stykke arbeid de selv ikke vil bruke tiden sin på, dermed har de denne sparte tiden til fri disposisjon. Det jeg ikke forstår, er at dette stykke tid de hevder å ha kjøpt, blir fylt opp med mange andre gjøremål. Sikkert hyggelige ting, det er ikke det. Men får de da inntrykk av å ha kjøpt seg tid?

 

 

Hvis jeg kjøper noe, en god flaske vin for eksempel, setter jeg meg ned for å nyte den. Jeg kjøper ikke vinflasken bare for å helle ut innholdet og erstatte det med eplesaft. Det ville jo vært galskap! Når det gjelder tid derimot, er det helt på sin plass synes mange, å kjøpe den for deretter å gjøre noe helt annet enn å nyte nyanskaffelsen. De som kjøper seg fritid burde jo satt seg rett ned i like lang tid som de har betalt for, la oss si to timer, og se i veggen, se på familien sin, smile et lite seierssmil og ikke røre på så mye som en finger. Se det hadde det vært et snev av fornuft i! Dere har jo kjøpt dere tid, for svingende! Nyt den! Drikk den langsomt som en god flaske vin. Etter å ha sittet stille i to timer, kan dere se mildt på hverandre og si: ”Den var god du. En riktig kvalitetstid dette. Den må ha vært lagret lenge.”

 

 

Knappe ressurser er kostbare ressurser. Ta gull som et eksempel. Hadde alle verdens fjell bestått av rent gull, ville gullprisen vært latterlig. Slik er det med tiden også. Det er jo nettopp det som er problemet, vi har ikke uendelig med tid, rent personlig mener jeg. Denne tiden vi maser sånn med, er jo den samme tiden som til slutt sørger for at vi havner under torva. Den lar seg ikke kjøpe.

 

Tenk om tid hadde vært noe det fra tid til annen ble overskuddslagre av, som kjøttbergene i Norge. En hel masse tid som måtte slås i hjel for å holde prisen oppe. Så, etter ville protester fra folket, og klok inngripen fra ”tidsbruksministeren”, bestemte disse tidsprodusentene seg for å beholde denne tiden, og la folket få den litt billigere. Etter å ha gjort oppmerksom på at kvaliteten nok ikke er fullt så god som på vanlig tid. Det motsatte av kvalitetstid altså. Antakelig ville ikke dette unike tilbudet ha blitt verdsatt. Mest sannsynlig ville denne overskuddstiden havne i hendene på uvettige mennesker som ikke vet å sette seg ned for å nyte den, som aldri ville fulgt mitt forslag om å sitte helt stille og få full uttelling for handelen.

 

Jeg tror ikke vi mennesker hadde hatt godt av mer tid. Jeg tør ikke tenke på hva som kunne ha skjedd om milliarder av mennesker fikk ubegrenset med tid å boltre seg i. Det ville vært det glade vanvidd! Noen ville nok vært fornuftige og brukt tiden til noe positivt. Men hva med alle de som gjorde en masse ugagn på den korte tiden de fikk tilmålt? Hitler og Rinnan, for eksempel. Hva om de hadde hatt uendelig med tid? Nei, takk og lov så er da tiden en fornuftig innretning som vet å holde oss i tømmene, og som tar oss av dage når vi begynner å spore av. Like greit.