Den aller første oppgaven vi fikk dette skoleåret var å skrive kåseri. En håpløs oppgave som først krever at jeg må finne ut hva et kåseri er for noe. Et merkelig ord dette; kåseri. Den første tanken som slår meg er ”kråkereir”. Vet ikke om det er for at ordet ligner, eller om det er fordi at hodet mitt føles slik etter å ha fått en slik oppgave.

Jo altså, et kåseri skal være morsomt med en alvorlig undertone. Akkurat som jeg kan å være morsom da… Og så skal jeg i tillegg finne et litt alvorlig tema å snakke rundt. Snakke ja, for et kåseri er egentlig en muntlig form. Egentlig burde det vel passet meg godt dette da, siden jeg kan være nokså rappkjeftet!

Hva er det norsklæreren tror om meg da? Kaster meg rett ut i en slik oppgave. Jeg som ikke har gått på skole på mange, mange år. Jeg er ikke akkurat noen stereotyp student heller da, her jeg sitter med jentungen på armen og middagen i ovnen og skriver kåseri, mens jeg venter på at guttene skal komme hjem fra skolen. Fyttikatta, jeg tror ikke læreren kunne gitt meg en verre start på dette året. Dette stressåret som jeg må gjennomføre for å bli noe stort. Jeg har nemlig tenkt å bli professor, og da er det temmelig flaut å ikke kunne skrive et kåseri. Men nå vet jeg at jeg kanskje siktet litt for høyt med tanke på å bli professor i norsk språk. Kanskje jeg heller skal bli norsklærer? Slik at jeg også kan terrorisere mine studenter med slike oppgaver.

 I helgen vandret jeg nervøst rundt og lurte på hva jeg skulle skrive om. Helt til mandagen kom og jeg satte inn nådestøtet og rablet ned disse ordene. Men er det et kåseri? I så fall har jeg lært noe også i dag, og det på en merkelig måte!