Det var engang et vellykket menneske? Hvorfor er et menneske vellykket? Hva bestemmer om et menneske er vellykket eller ikke? Er Askeladden et vellykket menneske?

Alt handler om ”attitude”. I folkeeventyrene er det nettopp det som avgjør om hovedpersonen lykkes eller ikke. Måten han forholder seg til personer, utfordringer og situasjoner han står ovenfor. Hovedpersonens holdning.

Askeladden har attitude. Han er smart, rappkjeftet og tar fornuftige avgjørelser. Han har en positiv holdning, og søker hjelp i alt fra hvitost til gamle kjerringer. Et moderne svar på Askeladden er Lars Monsen. Lars Monsen har også attitude. Han er hovedpersonen i det moderne, virkelige folkeeventyret. Han spanderer kruttkaffe og flatbrød på hver eneste innfødte han møter, og kan rive hue av ei 20 kilos gjedde for å søke hjelp i fisketarmenes mørke.

Tilbake til uvirkeligheten. Askeladden er fiksjon. Folkeeventyr er fiksjon, vertfall innholdsmessig. Men oppskriften på suksess er like virkelig i et folkeeventyr, som det er i dagens samfunn. Spør deg selv: Har Jens Stoltenberg attitude? Er det kanskje nettopp derfor han er satsminister? På grunn av at han har den rette holdningen, takler nye og utfordrende situasjoner, og hvordan han forholder seg til andre mennesker? Er han innerst inne en liten Askeladd?

Dette er uansett sentrale egenskaper hos de som lykkes i både folkeeventyrene og dagens samfunn. Selve rosinen i pølsa.

I mange folkeeventyr, i stor grad de om Askeladden, får jeg inntrykk av at det aldri er den fysisk sterke som lykkes men heller de yngste, spinkleste og minste, og typer som har det i toppen i stedet for kroppen. Du behøver faktisk ikke å ha ”vært utom stuedøra”. Det er som regel de to eldre brødrene til Askeladden som tar utfordringer først, men som også mislykkes. De er feige og har dårlige holdninger. Dette er med på å fremheve en moral. Du trenger ikke ha store overarmer så lenge du har attitude. Askeladden kunne ikke sagt det bedre selv.

Folkeeventyrene er også utrolig utspekulerte skal jeg si deg. Man kan bare forestille seg hvor mange barn det er der ute som får servert rykende ferske folkeeventyr på sengekanten. Og hvilke resultater får dette? At alle barn vil ha Fjordland til middag? Neida. Det resulterer i at Batman og Kaptein Sabeltann må vike unna for en liten fjomp med attitude og et halvt kongerike. For det er slik det fungerer.

Det er nettopp derfor desperate foreldre i sin frustrasjon setter seg ned på sengekanten en søndags kveld og legger ut om hvor flott en gutt Askeladden er, og dypt nede i bukselomma krysser sine svette, forventningsfulle fingre for at hovedpersonens holdninger skal gjøre inntrykk, og klistre seg fast til barnets myke hjernebark. Det er dette som er barneoppdragelse.

Men hjelper det? Er askeladden et forbilde for eventyrlystne barn der ute? Hvor mange ganger har du sett en tannkremtube med bilde av askeladden på? Hvor ofte stikker du hånden ned i en ”Korn Flakes” pakke, og fisker opp en liten søt askeladd-dukke? Ser man i det hele tatt noe av Askeladden på tv, bortsett fra når Fjordland lager dårlig reklame? Nei, han er nok ikke noe gjennomtenkt og nøye planlagt forbilde.

Men hva er da Askeladdens funksjon? Har han vunnet prinsesser og drept troll helt forgjeves? Det er kjent at folkeeventyrene har overlevd gjennom muntlige overleveringer, noe som vil si at de strekker seg langt tilbake i tid og at de muligens har forandret seg noe.

Kanskje var det ikke Askeladden som var typen med attitude den gang. Kanskje han ble dyttet inn i folkeeventyrets holdnings-kampanje av forstyrrede foreldre som et ”dirty triks”, med oppgave å infiltrere små barns fantasi, og å forme dem til fornuftige mennesker med gode holdninger. Videre kan det nevnes at forhold står sentralt i folkeeventyrene. Forhold mellom god og ond, mellom kvinne og mann, mellom slekt og mellom forskjellige klasser i samfunnet.

Hvordan kan dette tolkes? Hva kan folk få ut av å høre om at en liten bondesønn som Askeladden er, kan få både kongerike og prinsesse. Er dette et vagt forsøk på å motivere?

Ønsker de som har puttet forholdet mellom fattig og rik inn i folkeeventyrene, å børste støvet av folk som sover på gata, og å fortelle dem at de har like stor sjanse som alle andre til å kjøpe en fet 300 kvadrats kåk på Oslos beste vestkant? Hva med forholdet mellom god og ond?

Er det liksom sånn at de som har lyst til å være litt ”bad-boys” i blant ikke engang skal få lov til å kidnappe prinsesser og koke dem? Er det liksom så lønnsomt å være god? Må alle leve etter folkeeventyrets absolutte oppskrift på suksess?

Vel, folkeeventyr med Askeladden i hovedrollen er nok ikke lærebok på livets skole, og det er heller ikke sikkert at de kommende generasjoner vil ha hatt noe nytte av å få øregangene smurt inn med attitude. Men at det likevel finnes mye fornuftig mellom prinsesser og troll, det er det ikke tvil om!