I dag har alle en. Vi har en på stua, den er stor og har gjerne mange høyttalere. Så har vi en mindre en på soverommet, den bruker vi bare de få gangene vi har god tid om morgenen, eller er syk. Å ha en på kjøkkenet blir mer og mer vanlig, det er jo klart at også ”husmora” skal få se på en mens hun lager middag til familien. Like viktig: ingen trenger å sitte rundt middagsbordet og snakke med hverandre for å døyve den pinlige, ubehagelige stillheten. Det er ikke en gang et spørsmål, vi skal jo se på TV mens vi fortærer maten. Far har en på kontoret, og selvfølgelig i bilen, for hva ellers skal han ta seg til når han kjører hjem fra jobb? På skolen har alle ungene en egen som de kan løse oppgaver på ved å trykke på den. Alle har en TV i dag.

Hva gjorde man i gamle dager? Før TV-en kom, altså. De hørte på radio. Først hadde noen få radio, og det var stor stas. Folk samlet seg om radioen og hørte på det som var, enten det var barnetimen eller sporten. For radio var stort uansett hva som gikk, men det fantes også en tid før radioen. Det må ha vært ille. Da satt vel folk og stirret ut i luften. Så på fuglene som fløy rundt omkring under himmelen. Det var underholdning den gang. Ikke savnet de TV heller, for de visste ikke engang hva det var. Og de kunne umulig forestilt seg hvordan det kunne være, ikke før en eller annen gluping fant opp TV-en.

De hadde jo aldri hatt tid til å se på TV om de så hadde hatt det. For da måtte man arbeide hardt døgnet rundt. Det var ikke som det er i dag. Nå jobber vi et par timer om dagen; på et kontor i en høy kontorblokk og drikker kaffe mens vi trykker på en datamaskin, og tar en telefon i ny og ne. Når vi omsider kommer hjem, etter å ha sittet over et kvarter i en stillegående, komfortabel bil med TV, boble bad og egen privatsjåfør, dundrer vi inn døren og roper ut : "Åhhh, for en stressende dag på jobben… Jeg er helt utslitt!" Så henter vi oss en middag i fryseren, som vi tiner på 1 minutt i mikrobølgeovnen, slenger oss ned i godstolen og slår på TV-en. Da kan vi endelig slappe av.

Så snart vi har sovnet, og nyhetene ruller på NRK, kommer ungene hjem. Før vi har våknet, og skal drikke vår neste dose kaffe, har de allerede dratt igjen; på fotballtrening, korpsøvelse eller til venner for å se dagens episode av yndlingsserien - hos en venn med digitalparabol. Uten digitalparabol er man i hvert fall helt ut, det får vi høre rett som det er. Naboene skriker ut i forbauselse: "Har dere virkelig ikke digitalparabol?" Flau og rød i ansiktet kikker vi bare ned i bakken og svarer at vi snart skal skaffe oss det.

Etter kveldsnyhetene, været og sporten kommer den yngste ungen hjem for å se kveldens episode av "NYPD blue". Vi ergrer oss over å måtte dele den nye 50" skjermen i to, og gleder oss til serien er ferdig så vi kan få hele skjermen for oss selv før nyhetene kommer igjen ved midnatt.

Det må ha vært virkelig trasig å leve før i tiden, før man fikk TV, for ikke å snakke om før radioen kom. Men det er så lenge siden at vi umulig kan tenke oss hvor ille det var. Men ille var det nok. Nå kan man kjøpe seg en venn for livet, og bestemme akkurat hvordan den skal være; stor, flat og bare sport hele døgnet. Til slutt trykker vi oss inn på Internett på TV-en og bestiller en splitter ny parabol av beste merke. Neste morgen, etter frokost-TV på TV2, kommer den på trappen. Levert av en budbil. Da føler vi oss vellykket, føler oss bedre enn kvelden før. I dette utopiske samfunn kan selv glede kjøpes, slik var det jo ikke før…