Jeg hater knuter. Det er knutene som tvinger frem tårene på morningen. De små saltede vanndråpene som renner i en tilfeldig kanal og som befaler meg til å bli i senga og late som jeg er syk. Knutene finnes ikke bare i muskulære former som spedalskhet, men også i tanker. Tanker som henger i bakhodet mitt som blytunge vekter gjennomborret i samvittigheten min, hele dagen og hele natten.

Men nå har jeg fått nok. Jeg skal ta fatt i knutene og løse de opp. Knutene spiller en sentral rolle i livet mitt. Samme hvor enn jeg ser så oppstår det komplikasjoner og atter komplikasjoner. Jeg klager ikke. De fleste har jeg stevnet selv. Det er min skyld.

Hvordan? Jo da, samme som før, utsettelser. Dette er hovedkilden min for knuter. Det er utsettelser som gjør morningen til et helvete, dagen til glemsel og natten til frykt. Alt dette stresset bare fordi jeg ikke gadd å gjøre ferdig gårsdagens oppgaver! Fortsetter jeg slik så lever jeg knapt til neste tiår. Det som skjer ved utsettelser er knuter. Desto flere og flere utsettelser, desto flere og flere knuter. Det gjør meg psykotisk syk og gir meg høyt blodtrykk og en helvetes stor hodepine.

Men nei da, livet er ikke så jævlig som man skulle tro. Det er positive sider med det hele. Skolen kan være positiv, fordi når man først er der, så gleder man seg til å dra hjem. Men når man er hjemme, møter man familien og da blir det ofte pes til tider. Dette gjelder ikke hverdagen, men dette inntreffer meg ofte fordi jeg glemte å henge opp klærne i går, eller glemte å skru ned temperaturen på vaskemaskinen, som nå har resultert i fem kilo med lysegrønne skjorter.

Og da var det vennene mine. Hva for noe? Hvilke venner? Skolevenner kan jeg kalle det. Jeg tilbringer bare tid med dem på skolen. Også har jeg mine ordentlige venner hjemme. Her er det ikke snakk om bikkja, men venner fra Internett, venner jeg har blitt kjent med i den digitale verden og som jeg har tilslutt møtt i tre dimensjonaler. Det virker kanskje litt rart? Altså hvem i huleste må møte folk på Internett? Er det noen som sliter så hardt med det sosiale liv? Tro det eller ei, det er ikke så patetisk som det høres. Blir man kjent med mennesker online, kan man finne de som eier samme interesser som deg selv.

Dette er vanskeligere å finne i det virkelige liv, og da er det ofte slik at man tar sats og håper at denne personen liker det du liker og sier, ellers så kan det oppstå knuter. Derimot på ’nettet’ er det annerledes. Der kan man opprette egen profil og ’chatte’ i vei. Da kan man finne ut hva andres interesser er, uten å bli sjenert eller flau.

Og da var det disse knutene igjen. Finnes de bare hos meg? Er det bare jeg som synes synd på meg selv? Er det bare jeg som får tårene i øyekroken når solen står opp? Det kan jeg ikke tro. Jeg tror alle har knuter i større eller mindre grad. Alle har problemer som de vil bli kvitt. Dette eksisterer ikke kun hos privatpersoner, men på tvers over hele samfunnet. Vi har polikken med sine knuter og religion med sine mer voldlige knuter.

Hvor kommer disse knutene egentlig fra? Det er selvfølgelig jeg som har skapt de selv, men fra hvor? Fra skolen? Er det skolens skyld at de gir meg oppgaver som jeg ikke utfører? Er det familien? Er det familiens skyld at de gir meg ukelønn for noe jeg aldri gjør? Er det mine venner sin skyld for at de igjen og igjen syter og irriterer seg over mine fritidsaktiviteter? Det er ingen sin skyld. Dette skulle ikke ha eksistert. Jeg er som det jeg er.

Selvfølgelig så kan jeg forbedre meg på noen av livets punkter, men det er ikke så lett. Det er for sent, knutene har gravd seg dypt nedi hjernemassen og jeg trenger en jævla repellant for å bli kvitt det. Men det var nylig en hyggelig kar jeg kjenner sa til meg ”At ting er ALDRI for sent” og at jeg må bare jobbe og jobbe og til slutt så lykkes jeg. Tiden vil vise.