Mobilen er noe man ser omtrent uansett hvor man befinner seg nå til dags. Hvis man skal dra på trening, når man egentlig bare trenger ta bussen 10 min. For å komme frem, så skulle man vel egentlig tro at man slapp alle folka som snakker i telefonen. Men nei da!! Med en gang man går av bussen, står folk som venter på neste buss med en sigg i hånda og en telefon i den andre. Og utenfor treninga står det en dame, hun står ikke i telefonen, men ser på meg og sier: "hei." Men rett etter at jeg har sakt hei tilbake, forstår jeg på ansiktsutrykket hennes at det ikke var meg hun snakket til. Hun sto faktisk i telefonen hun også innså jeg tilslutt. For jeg så jo ikke den lille proppen hun hadde i øret, noe som er en del a poenget. Hun var en av de mange som har skaffet seg handsfree. En ledning man kobler til mobilen med en propp i enden og en liten knapp midt på ledningen. knappen trykker man på hvis man merker det ringer, så babler man i vei.

 

Men folk har også blitt utrolig knytta til denne lille saken som gir dg tilgang til å sende meldinger og ringe folk uansett hvor de er og når som helst. Mange jeg har prata med sier de føler de mangler noe hvis de går hjemmefra uten mobilen i lomma. De klarer seg ikke uten. De tar den med uansett hvor de skal. Hvis de skal på skolen, et sted de ikke får lov å ha den på uansett, må de likevel ha den med.

 

Den kan også brukes som et tidsfordriv. Hvis du f.eks. står og venter på en gutt du skal møte, så mens man venter kan man stå og fikle med mobilen og late som man er veldig opptatt. Da vil ikke de som går forbi deg se at du venter på noen. Men det som er mest vanlig er vel hvis du faktisk har møtt en gutt for første gang og ikke finner på noe å si, så kan man ta den frem og late som man svarer på en venninnes melding for å få tiden til å gå. Så en mobil kan styre et menneske ganske mye. Jeg tenker snart går vel omtrent alle med en liten sak i lomme som vibrerer og piper til all tankelig tid.

 

Mobile vil snart ta over hundens plass i huset. Allerede er mobilen mer på tur med eieren enn det hundene er. Hunden er der hvis eieren trenger trøst og kos, men mobilen gir eieren muligheten til å få trøst av venner som bor langt unna og nærme til å trøste seg.

 

Sist helg var jeg på kino med noen venninner, så midt under det som var tristest så fikk vi gleden av å bli avbrutt av en dårlig etterligning av ”hotell Cæsar” kjenningsmelodi som at på til var monofonisk. Selvfølgelig smilte alle i salen og klappet eieren av mobilen på skulderen og takket han etter kinoen.

 

Men det som er så irriterende med den er at alle kan forstyrre deg når som helst på døgnet. Innimellom skrur jeg den bare av for å slippe tanken på at den plutselig skal starte å ringe i en skoletime eller lign. men det er jo nesten like ille, for da tenker man bare på at de som ringer ikke får tak i deg, og det kanskje kan være noe viktig og som må bli gitt beskjed om så fort som mulig. Så da er det bare å slå den på igjen, for hvis man først starter å tenke sånn. Tar det ikke lang tid før du er ganske snål i knotten hvis du ikke slår den på.

 

Men så kommer i jo til det negative med dette at vi kan kontakte alle vi trenger nå vi trenger det på døgnet. hjernecellene våre har ikke så godt av alle disse stålingene, så om 4 år vil vi alle sammen til å lide av kroniske spasmer og rykninger av all den meldingskrivingen og ringingen. så hvis en mobil ringer eller vibrer som en beskjed på at den har mottatt en sms, krabber vi vel alle samme hjelpeløse rundt. For alle har sykdommen og ingen kan ta den hersens mobilen.

 

Så til slutt en liten oppsummering på månedens kostnader hittil:

Ringte mamma 10kr

Ringte venn 20 kr

Sendte mange meldinger 100 kr.

Ringte kjæresten 30 kr.

Så var det tomt på kontantkortet..

 

Eller hvis du er så heldig at du har abonnement foreldra dine har spandert på deg, så du kan ringe i et sett hele mnd og bare strø om deg md meldinger.

 

Så mot slutten av måneden, kommer du hjem fra skolen. Du tenker du skal være så snill å ta inn posten for engangs skyld. så finner du brev på tykkelse med bibelen med Netcom-logoen stemplet på forsiden. Da kjenner man kanskje at det ikke er bare fine sider ved det å ha abonnement. Så når du åpner brevet som viste seg å være på 21 A4 sider og til slutt på siste arket ser hva regningen egentlig har kommet på, får du bare lyst til å kaste mobilen ut i snøen og glemme den resten av livet. Eller angrer dritten ut av deg selv for at du ikke holdt deg til det gamle, kanskje litt irriterende kontantkortet. Så må du starte og finne på hva u skal si til foreldrene dine og alt blir bare stress.

 

Så hvis du vil ha et liv der du kan styre unna store regninger på tull med glans, så er det bare å selge mobilen så fort som mulig. eller skaff deg kontantkort, For da vil du i hvert fall ha litt mer kontroll over hva du må ut med av penger.