Alle har vel en eller annen gang vært fristet til å kjøpe seg et lodd i ett eller annet pengespill. Noen satser på Lotto, siden det er så fryktelig morsomt å se på når kulene triller rundt på TV-skjermen. Andre velger Flax- lodd, ofte flere, og skraper til fingrene er blå. Mens andre igjen velger å pakke småmynter på automater som står å blinker med lysene og roper "Gi meg lunchpengene dine!" Man har også utallige andre måter å få noen sekunder ekstra spenning i hverdagen på.

Mange er drevne spillere. De klasker 30 kroner i bordet hos lottofunksjonærene til et fast tidspunkt hver uke, og slenger kanskje på en tyver til for å spille Joker, et spill der numrene på spillekortet avgjør om du er blant de mange som taper. Like spennende er det hver lørdag, de sitter å biter tennene sammen og håper på at akkurat deres tall blir trukket. Er man skikkelig erfaren som spiller, har man jo selvsagt ei fast rekke tall. Da er det ekstra spennende, særlig hvis man skulle være så uheldig å ikke levere inn lottokupongen ei uke. Om man er et rotehode som meg, så oppdager man det kanskje et kvarter før siste sjanse for innlevering. Man hiver på seg jakken og to forskjellige sko, løper til bilen for så å oppdage at man har glemt bilnøklene. Man stormer inn igjen, henter nøklene og løper ut i en rasende fart. Heldigvis er det lite trafikk på veien, men akkurat der man tar av til butikken er det trafikkork, og man ser at klokken tikker nærmere og nærmere. Da man endelig har fått parkert bilen (etter å nesten ha krasjet med en mann i hatt), går man rolig og avbalansert inn (tror man). I virkeligheten farer man frem mens man kaver med armer og ben). Noe  som alltid inntreffer da, er at man blir stående i kø bak ei dame som har tømt sparegrisen sin på akkurat denne dagen for småmynter, og en mann med et defekt spille- eller kreditkort. Klokka er nå fem på seks, og sjansen for å nå fram i tide er 50 %.

 

Heldigvis har jeg det ikke sånn. Ikke spiller jeg lotto, tipping, odds, joker, ekstra, flax eller noen andre pengespill. Dermed slipper jeg stress med dårlig tid og lite penger til slike fritidssysler. Hva vil det forresten si å ha dårlig tid? Er tida utgått på datoen slik som dårlig melk er? Eller har tida fått influensa og er så dårlig at den må ta et par dagers fravær? Noen ganger kan det kanskje virke som om tida er litt sur og klumpete. Man står opp tidlig på morgenen men må likevel springe til bussen, man stresser hele dagen for å rekke diverse ting (som skoletimer, butikker med tidlig stengetid, TV program), og når man legger seg, banner man på at neste dag skal man stå opp enda tidligere for å rekke alt. Noen ganger kan det også føle som om tida står stille, eller at den rett og slett har tatt seg fri. Man kan sitte og vente på at noe skal skje, men selv viserne på klokka står tilsynelatende stille. Det er i slike tilfeller man skulle ha hatt noe morsomt å gjøre.

 

I følge Lotteritilsynet spilte vi nordmenn bort ca 8,9 milliarder kroner på landets 19 000 spilleautomater. De normale spillerne putter på 20kr og spiller til de blir tissetrengte (eller har tapt). Det blir 44,5 millioner 20-kroner, som har en cirka vekt på 6675 tonn. Tenk på de stakkars vekterne som må drasse med seg disse pengene. Om vi regner med at hver vekter har 20 automater å passe på, og at det er ca 1000 som gjør jobben, så blir det 7 tonn per person.

De dagene jeg er ferdig for dagen før klokken 15.00, bruker jeg å gå ned til byen en snartur før jeg slentrer bortover til busstoppen. Da ser jeg de som bruker spilleautomat som tidsfordriv. For det meste er det pensjonerte folk, folk som går arbeidsledig, eller folk som ikke liker å ha småpenger i lomma. Enkelte av pensjonistene er helt ville etter denne folkesporten. De mater automatene med flere hundre kroner mens de gliser i takt med lysblinkene og de ville plingene. Ingen av dem tenker over konsekvensene av denne form for hyggelig tidsfordriv; den stakkars vekteren som må bære med seg de 7 tonn hvert år.

 

Før i tiden var spilleautomatene morsomme. Da kunne jeg bruke penger for moroskyld. De var laget slik at man pakket på mynten (som var verdt 1 krone) og slo på "utløseren". Mynta spratt inn i automatvinduet, og var man heldig så traff den en av de fem sprekkene som var der. Maks gevinst var 20 kroner, en betydelig pengesum. Etter hvert ble disse mer avanserte, og det ble kuler i stedet for mynter som spratt rundt inni maskinen. Så fikk de lys, høyere premie, og tilslutt var det ingenting man fysisk måtte slå på. Det ble heller tall som rulla over skjermen og masse vakre klirrelyder. Som oftest kom de lydene av at man pakket på penger, ikke fikk ut noen. En og annen gang kunne det hende at det datt masse penger ut, og alle så nysgjerrig bort på den automaten de veltet ut av. I moderne tider finns det både kortspill, bilspill, fotballspill, bingo og utallige andre varianter av spilleautomater. Den typen man slo på er for lengst glemt blant de fleste, men for noen få er den sårt savnet. Den fikk en egen plass i våre hjerter.

 

Pengespill er ikke fryd og gammen. Man blir ikke rik av dem, snarere tvert om. I gjennomsnitt bruker vi nordmenn 5000 kroner til spill hvert år. Man mater nesten 2000 kroner inn i de store stygge maskinene på kjøpesentre og andre lugubre steder, mens resten brukes til spill fra Norsk Tipping, hester og andre småsaker.

 

Automatene er verst. De står der og virker lokkende med alle de fargesprakende lysene. Dette er blitt et stort problem for mange folk. Enkelte klarer rett og slett ikke å gå forbi en automat uten å putte penger på den. Man drar for å handle mat for sine sultne barn, og ender opp med å spille de bort. Dessverre finns automater overalt. Butikker, kjøpesenter, kiosker, offentlige bygninger og mange andre steder. Enkelte av automatene kan faktisk sluke 400 kroner i minuttet og ikke spytte ut en dritt! Og folk lar seg lure. Heldigvis har Norge noen tiltak mot slike ting. Men disse tiltakene er ikke nok. Flere og flere søker profesjonell hjelp mot denne folkesykdommen. Noen får hjelp, andre får det ikke. Vi burde ha hatt forebyggende arbeid i stedet for å bruke millioner til å kurere folk som bruker millioner.

De aller fleste av oss har sikkert et lurt tips å komme med i kampen mot spillegalskap. Mindre pengegevinster, mindre pengesatser, mindre lys og andre visuelle hjelpemidler og lavere tempo er noen ting som kunne vært gjort. Problemene med disse sakene er at pengene går til veldedige formål. Når over halvparten av inntektene til Redningsselskapet kommer fra pengespill, da skjønner man hvorfor det er et dilemma. Dette problemet er selvmotsigende. Jo flere formål pengene skal gå til, dess mer penger blir nødt til å ofres, og jo flere penger som brukes, jo mer hjelp mot spillegalskap trengs. Men tar man vekk store deler av mulighetene for å utvikle spillegalskap, tar man også vekk store deler av mulighetene for å drive veldedighet. Vi må rett og slett ofre noen mennesker for å redde andre.

 

Spilling generelt sett er noe som appellerer til de aller fleste. Det kan være et dataspill med sex, vold og masse action, eller et uskyldig Flax-lodd som bestemor kom drassende med. Noen spill er morsomme i flere timer om gangen, mens andre får man kvoten sin fylt på noen sekunder. Hva er det med pengespill som er så tiltrekkende? Er det tanken på å kunne leve økonomisk uavhengige resten av livet?

 

Lottomillionærer er som kjent ikke som andre millionærer. De betaler ned diverse lån, pusser opp, kjøper seg ny bil/båt/hytte/kjøkkeninnredning, ødsler penger bort til sine nærmeste og vipps så er de ikke millionærer lenger. Sjansen for å bli det igjen er enda mindre enn den en gang var. De aller fleste slipper akkurat det scenarioet. Man får rett og slett ikke sjansen. Men likevel lar vi oss lure. Alle drømmer vi om å finne den gylne inngangsbilletten til paradis, men gang på gang er vi vitne til at det er noen andre og ikke vi, som finner den.

 

Sett at man vant en betydelig sum på lotto. Den er nok til å dekke alle banklån, pluss at man har nok til overs til å leve som en rikmann i et års tid. Folk må jo bli helt ville. Jeg ser det for meg. Man sitter der en lørdagskveld. Man har selvsagt kjøpt standardrekka si, og siden man husker alle tallene trenger man ikke å ha loddet framfor seg. Første kule triller ut og man ser at det er jo riktig tall. Andre kule ruller ut, pulsen stiger og jammen er ikke det også riktig tall. Man begynner å få forhåpninger. For enkelte virker det nå som om lottomaskinen spytter ut kuler sakte, mens for andre virker det kanskje som om det velter ut kuler. Tilslutt ser man at alle syv tall stemte. Man tror ikke sine egne øyne, og lytter ekstra godt etter når den vakre dama eller den kjekke mannen i Hamar leser opp tallene en gang til, denne gangen i stigende rekkefølge. Dette etterfølges av en vill gledesdans rundt på stua, hunder og katter blir redde og gjemmer seg, naboer tror man er blitt gal, mens alt snacks fyker rundt omkring. Sånt skjer når man danser rundt på bord og stoler. Dagen etter tar man selvsagt fri fra jobben og drar til banken for å sjekke saldoen. Enkelte tar vare på saldoutskrifta for å ramme den inn. Så fikser man alle lån, og forsyner seg av de tørre kjeksene banken serverer om morgenen. Etterpå blir det feiring i flere døgn, før man investerer i noe man egentlig ikke trenger.  Alle har en drøm om og vinne i lotto, men lider vi av spillegalskap?