Det må være slitsomt å hele tiden fremstå som en krampaktig livsnyter fra øverste hylle, med spesielle og utradisjonelle interesser, utenomjordiske holdninger og en intellekt som ikke ligner noe annet. 
Selvfølgelig består livet av hverdager. De aller fleste tilbringer det store flertallet av dagene i bilen og i sofaen foran tven med laptopen på fanget. Slik er det. Det er slik det skal være.

 

Men så har vi også alle disse aktive menneskene. De som surfer på Hawaii, drar på roadtrip i USA, fester hver helg og spiser storslåtte livsnyter-middager hver dag. Nytelse inn og ut og på alle nivåer. Fjollete, sier nå jeg. For å underbygge dette, bevise at de er ekte livsglade mennesker, har de Facebook-profilene sine fulle av heidundrende bilder fra disse "mange" turene. V for Victory, smil til kameraet og pass nå for guds skyld å få med utsikten da Bjarne! Bløff, sier nå jeg, for vi vet alle at én tur i fjellet ikke gir et liv i Fjellheimen.

 

Det verste av alt er at disse kommer gjerne unna med bløffene sine. Det er hevdet av daglige nettdating-brukere at menn som bløffer på seg noen ynkelige cm i høyde og kvinner som trekker i fra noen få kg, er kyniske bløffmakere, men hva med disse livsstilsbløffmakerne? Kan det være slik at de kommer unna fordi det under daten viser seg at de tross alt er menneskelige? At de ikke løper Galdhøpiggen opp og ned hver helg? At man faktisk puster lettet ut når man skjønner at man slipper å dra på toppturer hver ferie? Men fy deg om du har sagt du er 170 cm mens du er egentlig er 168 cm! For å ikke snakke om hvor forferdelig du er som kvinne og menneske hvis du veier 70 kg og ikke 65 - som du sa!

 

Hva er galt med å være såkalt A4? Ingenting, sier nå jeg. Frykten ligger vel i at vi sitter i hver vår sofa alene - kveld etter kveld. Vi blir livredde for å stivne i satte mønstre. Vi blir redde for å bli oppfattet som kjedelige, og at det er derfor vi er single. Dermed konstruerer vi et bilde av oss selv som aktive og populære mennesker som sjeldent får tid til å reflektere over vår egen single tilværelse. Bløff, igjen. Virkelighetsforstyrrede mennesker.

 

Mønstre er en god ting. Vel så gode som farger, sier nå jeg. Tro det eller ei, men mønstre piffer opp hverdagen like mye som rosa fargeklatter med utradisjonelle interesser. Det ironiske er jo at man i sin streben etter å skille seg ut med all slags ideer om moro og nytelse, ender opp med å bli en del av den store grå massen her. "Du liker å klatre i fjell ja, nei men så spennende! Et slikt ekstraordinært menneske har jeg aldri sett maken til!"

 

Her kommer den store finalen om livsnyternes galskap. En nokså freidig punkt, sier nå jeg.

 

Nei, du er så a4, sa hun

til arket i skuffen

før han ble sugd vekk fra toppen

Tattiser på den blekhvite kroppen

Fra topp til tå

-se på meg nå, sa han,

nå vil du kanskje bli med meg hjem?

du skjønner ikke hva jeg mener, sa hun

-du er fortsatt a4, og jeg er a5

 

Her må jeg til mine kjære lesere desverre advare om viktig del av kåseriets slutt. Moralen. Nemlig. Det finnes faktisk tanker bak atskillig prat om livsnyteres uekte, vrangforestilte verden. Om redselen for å innse mønstrenes gjemte hemmeligheter og vakre momenter. Nettopp.

 

Det finnes ingen vakker verden i jorda-rundt-reiser hvert år, turer i norske fjell hver uke, og sushi og tapas til middag hver kveld. Vi er alle fast i boblen av normalitet og komfort. Slik er det. Det er slik det skal være. Og det er godt.

 

Kilder:

- Dikt lånt fra anonym på sukker.no, ingen direkte kilde

- "Havet" av Øystein Ottesen, forberedelseshefte

- "Farlig farlig, men farlig farlig" av Are Kalvø, forberedelsesheftet