I vår verden overlesses vi av media. De aller fleste abonnerer på minst en avis og NRK-nyhetene er nærmest obligatorisk. Vi hører daglig om hvor slemme mindre viktige land er mot hverandre og bryr oss ikke med mindre det er barn eller søte dyr innblandet. De andre er det ikke så farlig med. Hvem bryr seg vel om at Mustafa fra Somalia ble skutt fordi han sa at han synes det var galt å undertrykke kvinner og bestemora hans nå må spise gress siden hun ikke har noen som kan forsørge henne? Nei slikt blåser vi en lang mars i… det er jo mye viktigere at Petter Stordalen har kjøpt en hytte nr.6 eller at Rihanna synes hun er feit.

Mustafa får i hvert fall en liten notis i Aftenposten, men det media unngår for enhver pris er ting folk ikke vil lese om fordi de kan få dårlig samvittighet. Og utrolig nok får ikke folk dårlig samvittighet av å se på at bestemora til Mustafa må spise gress, mens de selv sitter i villaen sin med en saftig biff. Man kan ikke gjøre noe med det uansett. Det folk derimot får dårlig samvittighet av er å kjøpe ting andre har blitt utnyttet for. Derfor passer mediene på å ikke skrive om dette. For å skrive om ting folk unngår å lese betyr færre lesere og mindre cash i kassa. Men hvis det skjer en glipp og det kommer et lite oppslag i avisen om at Gucci har 400 kineserdamer puttet inn på et minimum av plass og betaler dem 2 kr timen for å håndsy veskene sine, da prøver man å overse dette litt og tenke at de hvert fall får 2 kr i timen isteden for ikke noe eller konkludere med at vesken du skal kjøpe er så fin at det er verdt det. Men i steden for å vise kineserdamene vises de to flotte damene som sitter og syr med silkehansker i et pallass i Italia og tjener flesk på dette. Mye av grunnen til at de dyre merke kompaniene glorifiseres på denne måten er fordi å produsere billig og selge utrolig dyrt betyr cash. Når mediene gjør slik at cash blir til mer cash blir det cash på dm også. De billigere storkjedene som Hennes og Maurits og lignende er det veldig få som forbinder med samme eksklusivitet som for eksempel Gucci siden det er en billigere pris og middelklassen har råd til å handle der. Derfor er det få som er villig til å få et støkk i hjerterota for dette. Dessuten tjener ikke mediene like mye på å produsere billig og selge billig, som å produsere billig og selge dyrt. Derfor vil ikke billigkjedene få et stempel som utnyttere av kinakvinner og produserer litt dyrere men tjener fortsatt nok til å selge forholdsvis billig. Men de som produserer dette har fortsatt ingen premielønn.

Noe det reklameres altfor lite for er Fair Trade-produkter. Dette er produkter som produseres av folk som får en fullverdig lønn men fortsatt ikke er kjempe dyrt. Hvis for eksempel en kvinne i Bangladesh syr en bluse, bruker tre timer og skal forsørge seg og fire barn, blir dette fortsatt ikke mye i forhold til i Norge slik at man kan holde konkurransedyktige priser og i tillegg støtte en god sak. Den eneste forskjellen er at mellomleddet mellom produsent og forbruker ikke tjener flesk.

Konklusjonen på dette problemet er at media er altfor opptatt av å tjene penger til å sette saken i et kritisk lys. Men heldigvis blir dette satt mer og mer lys på av organisasjoner som kjemper for denne saken og kanskje en gang i tiden blir det ikke et pluss at det er rettferdig produsert men et krav.