- Åh! Se på de skoene, bare 299,-!!!

- Ja, de må jeg bare ha, de er jo helt dødskule!

- Ja, og se på den buksa da, bare 399,-!

- Den ville kledd deg perfekt, den matcher jo skoene totalt!

En slik liten dialog mellom to jenter vil frambringe et stort spørsmålstegn i ansiktet på de fleste gutter. Er alle jenter sånn? Eller blir de rett og slett rammet av ADHD for den perioden de er på kjøpesenteret? Kjøpegalskap er svaret.

”Må ha det nyeste”, ”må være kulest”. Selvfølgelig er ikke alle jenter sånn, og det finnes sikkert gutter med kjøpegalskap også, så likestillingsombudet vil jeg helst ikke ha på døra.

Men hva er kjøpegalskap egentlig? Nesten hver gang jeg er på et kjøpesenter ser jeg enkelte personer, oftest kvinner, som bærer på en haug med poser fra forskjellige klesbutikker. For det er visst klær det dreier seg mest om. Mamma sier ofte til meg at når man har for mye penger, så brenner de i lomma. I hvert fall på meg. Jeg går selv med avisa og tjener min månedlige lønn på ca. 700 kr. Hver gang jeg får lønning føler jeg vel også at det kan være fristende å kjøpe noe jeg har hatt lyst på lenge. Men så sier mamma også at man kan ønske seg ting til jul og bursdag. Det er for så vidt sant. Jeg er vel en mammadalt…

Er det kjøpegalskap jeg opplever? Brenner pengene i lomma mi? Kanskje jeg er litt for utålmodig enkelte ganger, egentlig ganske ofte. Folk flest er rett og slett for utålmodige. De vil ha korteste vei til både jobb, hytte, fjelltopper, skole og fritidsaktiviteter, og man har ikke tid til det man har gjort, for å sitere Trond Viggo. Man blir jo feit av mindre! Reklamen vet å fortelle oss om hvordan vi skal slanke oss, bli penere og mer populær. Uansett hvor vi snur og vender på oss så er det reklame, kanskje unntatt på skolen (hørte forresten på radio at noen vil fremme forslag for sponsing av skolebøker, sånn at vi ikke skal gå glipp av vår daglige reklamedose når vi sitter og skriver).

Reklamefolka appellerer til de med kjøpegalskap. De fremsetter produktene sine i et lys som gjør dem livsnødvendige for forbrukeren. Handelsstanden vil tømme forbrukernes lommebøker for enhver pris, og reklamene spiller nå også mer og mer på sex. De putter for eksempel sex inn i en reklame for sjokolade! Mmmmmm…..Så lenge vi kjøper sjokoladen og betaler våre hardt opptjente penger, er de fornøyde. For det er jo det det hele handler om. Penger.

De kjøpegale må jo ha haugevis med penger for å betale alt de kjøper. En tur på byen koster deg fort et par tusenlapper hvis du er kjøpegal. Det må jo være et vanvittig styr å få endene til å møtes ellers i livet, når man bruker det meste av lønna til klær og sko og sjokoladen fra reklamen.

Det er for det meste det man mener at kvinnene kjøper. Da er det verre med gutta. Vi kan sikle på for eksempel datamaskiner, ny drill, verktøy, bil og det som verre (og dyrere) er. Det er vanskelig å stoppe. Markedet får et stadig bredere spekter av produkter, hvorav kanskje femti prosent virkelig er nødvendige og vanskelig å leve forruten. Skal vi kjøpe dette? Burde jeg kjøpe den? Tror du den der kan være noe tess? Svaret på det meste er vel ”kjekt å ha”, ”kjekt å ha” som Øystein Sunde synger.

Er det egentlig noe viktig å ha så mye? Jeg vet om buddhistiske munker som ikke engang har en madrass i senga si. De lever jo på et absolutt minimum, men virker lykkelige nok. Men vi, vi skal ha alt fra nesehår-klippere, sko med 10 centimeters hæler, og en dusj med radio og telefon, til doruller med balsam og spesielle papirtyper for en mer behagelig opplevelse, og for å unngå sår i endetarmen. Ærlig talt, er det mange som har slike problemer, og har det noen gang vært så fryktelig komfortabelt å gå på do uansett? Det er jo prosessen med selve avfallsfjerninga som kan være problematisk.

Handelsstanden får oss til å tro at det å ikke bruke deres produkter vil føre til et trist og kjedelig liv. Kanskje vi bør gjøre som buddhistene. De har ikke lov å eie noe. Skal vedde på at dere kjøpegale skvatt når jeg sa det. Da kommer vel spørsmålene:

”Hva skal vi gjøre med pengene våre?”, ”kan vi ikke ha litt luksus i hvert fall?”

Jeg er ikke akkurat ekspert på å besvare slike spørsmål. Jeg er jo tross alt bare en femten år gammel gutt som prøver å få gode norskkarakterer. Men hvis du allikevel hadde spurt meg, så ville jeg svart at det finnes mange virkelig nyttige ting som kan være ”kjekt å ha”, pluss at det fins tusenvis av hjelpeorganisasjoner som også kunne tenkt seg å ta et jafs av lommeboka di. Da ville du jo sluppet å løpe rundt i kjøpesentre, i tillegg til at du kan få utøvd din hobby som pengebruker, mens du hjelper de som er syke, fattige og ikke har skole. Og selvfølgelig kan du da også hjelpe dem som ikke selv har penger til å kjøpe ting og tang!