Begrepet menn og biler må være så gammelt som selve mennesket har jeg funnet ut. Selv ur-macho-mannen må ha hatt en eller annen form for bilhobby, innimellom når han hadde fritid fra å jakte mammut, og kunne sulle rundt i hule-garasje-hobbyrommet sitt. Det var en stein med to -og to runde steiner under som han kunne dytte på, og kle inn med mammutskinn av nyeste sort. Jeg regner med at fasinasjonen var like stor da som den er i dag, og for meg like uforståelig. Greit, nu skal jeg ikke si at en stein med 4 runde steiner under yter like godt som en Ford Mustang, det er jo høyst usannsynlig. Men når det kommer til bil, så blir jeg frustrert.

”Pimp my ride” er jo et fortreffelig eksempel på amerikansk bilkultur, hvor fine, helt greie, gråe, vanlige biler blir stilt ut som skrekkens eksempler på hva folk kan finne på å kjøre rundt i. Stakkars arme unge, som kjører rundt i en grå folkevogn! ”Sønnen vår behøver hjelp fra dere slik at hans manndom ikke blir totalt vraket!” Så setter manne-apene i gang, der de river opp og river sund, senker understell, og flerrer på nye udimensjonale svære dekk. Hiver ut fult brukende motorer, og monterer monstrum av olje og bensinslukende hester. Flammende maling i vulgære farger selv en homofil sirkusklovn ikke ville brukt, og slenger inn et anlegg av en verdi som kunne drevet samtlige ungdomsklubber i de nordvestlige bygdene for en 5-årsperiode. Programlederen er forøvrig omtrent like sjarmerende som en innolja oter, med samme vokabulære yteevne som en retardert kanarifugl på speed.

”Yo Dawg, I hear u like cars, so we put a car innside ur car!”

Men dette selger som hakka møkk, på tilbud! Er det rart min stakkars turkise stasjonsvogn får hånlig latter fra unghaner med pappas svarte BMW? Lakken forbedrer for øvrig ikke yteevnen, det sjekket jeg opp for å være sikker og kunne bruke som motargument, den dagen høna får tenner.

Mine foreldre er av forrige generasjon, hvor det praktiske på bil er viktig. Min stefar kan mekke på bil, slik som er og har vært forventet i all sin tid, men slik kunnskap skal sønnene arve, ikke jentene, de klarer seg med å stå og se søte ut. Jeg røpte dessverre for min mor at min bedre halvdel ikke kunne noe som helst praktisk med bil, hvorpå hun svært sjokkert ytret: ”Hæ? Kan han ikkje ordne på bilen din? Ka e det slags mannfolk du har funne dæ? Sånt må han jo kunne!” Jeg kan ingenting om bil, kan så vidt løfte panseret, og det som ligger under er svære skumle metallgreier, som å titte ned i en mørk metallhule, hvor ukjente beist lurer. Men selvhjulpen skal man heller ikke få bli, fordi skal jeg ha nye dekk, eller annet praktisk gjort på min bil, så passer min stefar på å hive seg på bilen min allerede før jeg har vurdert å våkne på morgenen.

Grunnen for dette er enkelt; jeg er ikke en sønn! Jeg ville nok bare vært en mare i garasjen, med lange negler og kunnskapsløshet. Jeg kan helt fint stå fastkjørt hvor som helst uten veigrep, og ingen vil klandre meg. ”jaja, det der e nu så fort gjort, se hær så ska æ hjælp dæ!” sier en ung mann, mens han kliver inn i bilen, dytter setet bakk ørtåførti meter, før han børner vekk pigger og alt, men opp kom man! En mann i en lignende situasjon, og da mener man av de menn med selvutnevnt stor -M, ville nok måtte begått Sepuku etter et slikt hjelpeløst stunt. En bil er en ting, en bruksgjenstand, tapsinvestering og forbannet nødvendig onde, som spyr penger og avgasser. Bilen er en dødsfelle på hjul, et matchosymbol som fremmer kjønnsforskjeller, som Ottar sikkert ville vært enige med meg i. Jeg liker ikke bil, jeg liker ikke gutter som liker biler, og jeg liker ikke jenter som liker gutter som liker bil! Ser jeg er lekker liten motorisert sak, med svært panser fremme, lett på hekken, og buet i figuren, så vil nok mine kammerater med bil-genetikken sterkt fremtredende, sikle ned asfalten vi står på, mens jeg til alles fortvilelse murrer; ”Dæven den dær sett sekkert heilt jævli på vinterføre!” Men jeg vil nok allikevel, innrømme stille og automatisk ”..men han va jo fin i lakken da.”