Jeg skal fortelle om de gale menneskene vi omgås…De syke forvirrede utrolig tilbakestående personene som ikke eier respekt for seg selv. Dette er mentalt skadede mennesker, de bruker nemlig ikke merkeklær! Har du noen gang sett et så gæærnt menneske? En sånn syk person som tar på seg klær uten å sjekke merket, han tenker helt klart ikke på de grusomme forferdelige konsekvenser og knusende følger en dag i et merkeløst plagg kan føre til, vi har alle sett dem selv.

Ja, for det er jo som de perfekte skildringene på Midt I Smørøyet, den som ikke har riktig merke på genseren får som regel deng i lange baner, og dyttes i pisserenna av Bølle Bernt, hver dag! Og det ender med at han stjeler merkeklær og blir satt i fengsel på livstid. Og det er jo bedre å kjøpe en dyr genser for samme prisen som 4 billige plagg, for rene klær har ikke noe å si, så lenge det er Levis. Lukk heller øynene og ta på deg merke klærne, uansett hvordan det ser ut.

Hjemme hos meg skaper jeg hysteri med en eneste gang jeg finner ut at jeg trenger en genser til, for jeg må nemlig ha på ett nytt plagg hver dag, og min mor gråter og min far skriker og jeg roper mer, inntil vi får samlet oss og gjør klar en slagplan for hvordan jeg skal få anskaffet en genser til….Den endelige løsningen blir til slutt en tur med min mor til Storsenteret, som jeg hater så intenst at det halve kunne ha vært nok. Der går jeg med mamma, vanligvis bak to totalt overvektige mennesker som klarer å gå på en slik måte at det er fullstendig umulig å komme seg forbi, og vi må bare nøye oss med å gå sakte og rolig bak dem til vi kommer til en butikk jeg får lyst til å gå inn i. Vi går inn i butikken, og da skjer det, det som ikke skal skje, jeg mister fullstendig selvtilliten og klarer ikke å svare moren min eller ekspeditrisen som selvsagt er så usannsynlig vakker at jeg ikke tør å fortelle henne hva jeg har lyst på, i frykt for at hun skal synes at det er helt idiotisk. Til slutt ender jeg opp med en helt vanlig blå genser, men viktig, det er Levis…

Da jeg var på kino i helgen fikk jeg den ubegrensede gleden av å høre en mobiltelefon ringe midt i filmen, det var en sann glede! Ingen ting hjelper klimakset i Star Wars bedre enn en høylytt mobiltelefon som spiller en dårlig selv lagd verson av coca cola sangen. Alle i salen smilte jo selvsagt over denne hendelsen og klappet eieren av telefonen på skulderen og takket han etter kinoen. Ja, mobiltelefoner, det er flotte saker det. Jeg synes det er bra at barn fra tolv år og oppover får seg mobiltelefoner, slik at de kan ringe ”folka” sine hvis de skulle komme i bråk. Deres naive foreldre tror at nå har de full kontroll over barnet sitt og kan nå det hvor som helst. Problemet , er, at mobiltelefoner viser nummeret som ringer, og det de fleste unge da gjør når foreldrene ringer, er å sende dem til telefonsvareren sin. Og så bruker barnet den flotte gaven til å ringe til en person han/hun kjenner som er over atten og får han/hun til å kjøpe øl til seg, det er bra kontroll for foreldrene..

Det er jo også koselig at ett godt gammeldags slagsmål blir utsatt i en time fordi de to kamphanene skal ringe flere folk som kan være med og sloss, det er jo flott, og sosialt. Og den lille slåsskampen som kunne løst seg med ett slag, utvikler seg til et stort gjengslagsmål, dette er jo vel og bra, for det gjør at avisen blir minst to sider tykkere, for denne slosskampen er interessant siden det utviklet seg slik at politiet måtte komme og rive de hissige mennene fra hverandre.

Det er jo fint synes jeg, at jeg ikke har privatliv lenger etter at jeg fikk mobiltelefon, jeg mener, hva er poenget med det? Hvis jeg skrur den av blir jeg jo bare paranoid av tanken på at noen kanskje ringer meg om noe viktig. Og når jeg har den på ergrer det meg bare at det ikke er noen som ringer.

Nå som vi beveger oss sakte og usikkert mot år 2000 liker jeg tanken på at alle har mobil telefoner, man trenger jo ikke møte noen av vennene sine lenger! Det er jo bare å ringe på mobiltelefonen og fakse dem det de trenger, og så har man mer tid på å spille spill på mobilen sin. Det er viktig for oss unge å ha mobiltelefon. Jeg har selv hoppet på toget, og kjøpt meg en av disse mobile privatlivskjeltringene, og jeg blir ringt fire fem ganger maks i uken, og vanligvis er det av en annen elev i klassen som håper på at jeg har på lyden slik at det ringer høyt i klassen og jeg får kjeft. Ja, mobil det trenger jeg.

Men, ingenting er vel så ille at det ikke kan bli verre? For vi har jo også de noe som kalles hands-free. Dette er en forvirrende ting, en ledning med en øre propp som man kobler til mobilen sin, og så er det bare å snakke i vei, med telefonen i lomma. Det er ikke så forvirrende, det som forvirrende er, er når en person kommer mot deg og sier: ”Hei! Så hyggelig det var på lørdag…” og går rett forbi deg, det er nemlig ikke altfor lett å legge merke til øreproppen, noe som også er poenget, men det skaper jo som sagt forvirring, hos meg gjør det , og jeg tviler på at jeg er den eneste. Et annet problem som kan oppstå er at alle tyve åringer om fire år kommer til å lide av kroniske spasmer og rykninger av all denne hersens meldings skrivingen som vi driver med, det bruker jeg faktisk mobilen mye til, å skrive meldinger. Det er en grei måte å sløse penger på, jeg skriver ”hei” og betaler 1,50 kr og så svarer den andre med ”hei , hvordan går det?” 1,50 der og, og så innleder vi en samtale til ca.10 kroner hver. Samtidig utsetter vi leddene i hendene våre for brutal mishandling. Det er nemlig ikke godt å knote på disse telefonene. Det er ikke som et datamaskin tastatur. Her må det bankes og slås for en eneste bokstav til å oppstå.

Mobiltelefoner redder verden! I tillegg til å gjøre jordkloden ti ganger mindre, løser de også mord. For politiet kan nemlig spore alle samtaler fra en mobiltelefon. Så, hvis du uheldigvis ringte med mobilen din i Geiranger for noen år siden, er det nok du som har drept Birgitte.