Lekse. forbanna lekse. ”Skriv en fortelling ved tittelen; Min drøm om fremtiden”. Går det an? Jeg stirret på skjermen, så ned på tastaturet. Og skrev.

 

Da jeg var liten, pleide jeg alltid å notere ned alt jeg så. Jeg tok med meg allslags brosjyrer fra hvor som helst, og når som helst. Moren min ble ikke særlig glad for at jeg alltid tok med meg så mye ”søppel” hjem, men allikevel lot hun meg drive på i fred. Siden jeg skrev så mye sa moren min at jeg kunne bli noe som var basert på skriving; journalist.

 

Fra da begynte jeg å drømme om å bli journalist når jeg ble stor. Men den drømmen forsvant fort.

      

For det første å være journalist ikke er en fastjobb. Altså hvis redaktøren ikke liker artikkelen, eller hvis du ikke finner noe å skrive om, så kan du få sparken like fort som du får jobben. For det andre så er lønnen ganske varierende, en god artikkel: 1000 kr, en dårlig artikkel: 10 kr. (skjønner?) Og for det tredje er jeg av den sjenerte typen. Noe som en ikke burde være hvis en jobber som journalist.

 

Da jeg lærte meg å skrive, begynte jeg å skrive små dikt og fortellinger. Noen av dem ble ganske bra, og da jeg var åtte år skrev jeg diktet ”De åtte tankene” som ble offentlig gjort i bladet ”Tong xun”. Det var et blad for de kinesiske i Norge, der ble diktet mitt oversatt fra norsk til kinesisk. Siden da hadde jeg drømt å bli forfatter.

     

Men etter hvert synes jeg ikke at det var så gøy å skrive hele tiden. Jeg skrev alltid en begynnelse på en fortelling men gadd aldri å skrive slutten. På den tiden var det noe annet som jeg var opptatt av; søsteren min.

 

Alle begynte å bli mer ”interessert” i søsteren min etter hvert som hun ble eldre, og etter hvert ble alt oppmerksomheten rettet mot henne. Alt som søsteren min sa var liksom helt fullstendig viktig, mens det som jeg sa var ikke i det minste viktig i det hele tatt. Jeg prøvde å få det beste ut av skolen, få alt rette på prøver og til vanlig. Men alltid fikk søsteren min bedre resultater enn meg, og alle hadde liksom høye forventinger av meg. Da begynte jeg å bli ganske... forbanna.

 

Så begynte jeg og søsteren min på tegneskole. Men jeg fikk ikke akkurat ”lært noe” der fordi læreren bare fokuserte på søsteren min fordi hun var den beste i kurset. Det var som om alt handlet om henne. Og da hadde jeg bare et mål: Å bli bedre enn søsteren min.

     

Broren min begynte å studere, han skulle bli lege. Søsteren min hadde tenkt å gå i min brors fotspor og studere medisin. Og for min del hadde jeg også lyst til å bli lege og bli bedre enn begge. Jeg hadde denne drømmen i langt tid og hadde tenkt ut hva jeg skulle gjøre. Jeg skulle inn i Danielsen, få seksere i matte, engelsk, naturfag og lignende. Når jeg kom til videregående skulle jeg velge ”allmennfag” – linjen, etter videregående skulle jeg studere i 7 år i utlandet. Jeg hadde tenkt på å studere i Oxford, fordi jeg hadde hørt at Oxford var best. Eller i Harvard, hvis jeg kom inn.

 

Men å bli lege måtte en studere i 7 år, og det er svært langt tid. Det kunne være at jeg ombestemte meg i løpet av de årene at jeg ikke ville bli det. Og da ville på en måte 7 år ha vært bortkastet. Jeg kunne selvfølgelig ha blitt sykepleier, men jeg hadde tenkt på en bedre stilling enn det. Men på en annen side, å bli lege har jo noen fordeler: Tjene mye penger, trenges overalt, slipper å gå til lege når jeg selv blir syk og det er en bra jobb.

 

Men problemet er at jeg har hematofobi, altså at jeg er redd for blod. Men hvis jeg blir lege må jo jeg en eller annen gang drive med blodige situasjoner.

 

Lærere sier at det er du som velger hva du vil bli, og ikke noen andre. Du skal velge et yrke som du trives i, om du har lyst til å bli og kanskje et yrke som er basert på din positive side. Når jeg tenker meg om så er ikke lege noe som jeg ABSOLUTT har lyst til å bli, og heller ikke basert på min gode side.

 

Min gode side er nærmest mest basert på skriving, kreativitet og bruk av tall. Så kanskje en jobb innenfor økonomien passer bra? TV-serien The Apprentice av Donald Trump ser jo kult ut. Men det er mange jobber innenfor økonomien, og jeg kjenner ikke til de fleste av dem. En jobb i banken er vel så bra, der har du bestemt lønn men det er en bra jobb. Hmm... En jobb innenfor finansiering kanskje, eller så kan jeg bli fondsvalter eller bank...et eller annet.

 

Forleden dag så klikket jeg inn på nettet og da fant jeg en liste med gjennomsnittslønn i ulike yrker, og den var følgende;

Kommunalt ansatte:
Advokat: 375.000.-
Barnehagesjef: 335.000.-
Brannkonstabel: 290.000.-
Bussjåfør: 235.000.-
Kommunelege: 450.000.-
Lærer: 260.000.-
Lege: 370.000.-

 

Statlig ansatte:
Bibliotekar: 265.000.-
Dommer: 297.000.-
Informasjonssjef: 410.000.-
Prest: 325.000.-
Løytnant: 265.000.-
Politibetjent: 260.000.-
Professor: 450.000.

Ansatte i private bedrifter/industri:
Bilselger: 310.000.-
Flyger: 650.000.-
Lege: 490.000.-
Murer: 280.000.-
Rørlegger: 285.000.-
Snekker: 280.000.-

Ansatte i olje og gassindustrien:
(Lønnen nevnt her er maks. topplønn)
Borestedsgeolog: 485.000.-
Brønntekniker: 464.000.-
Dykketekniker: 450.000.-
Kranfører: 464.000.-
Dataingeniør: 450.000.-

Jøss, og jeg tjener nå selv så vidt 20 kr i uken gjennom pant og flaks. Hmmm, de i olje og gassindustri tjener jo ganske bra da, men det var jo maks. topplønn, og jeg har ikke akkurat drømt om å styre en kran som min fremtidige jobb heller. Den høyeste lønnen er jo flyger, men med den jobben risikerer du å kollidere i en bygning eller kanskje noen tror at du skal slippe ned en bombe og skyter en rakett etter deg. Usj, for en skremmende tanke.

 

Nei, jeg holder meg heller til en tryggere jobb, både i kommunalt og private bedrifter tjener jo legene bra, men som sagt så avhenger alt av meg og min hematofobi. Hvis jeg greier å få kvitt den… men jaja, ingen vits å strø salt i såret, over til neste jobb.

 

Oberst? Aldri. Professor? Må man ikke ha en IQ på 200 for å bli det? Nei, det er nok ingen vits å velge en jobb utifra lønnen. Jeg må følge magefølelsen, og akkurat nå sier magefølelsen at jeg har lyst på en eplekake. Nam.. Ok, over til noe annet. Hva liker jeg? Mhm, jeg liker eplekake.. Nei, nei, det har ingenting med saken å gjøre. Ok, jeg liker å si min mening.

 

Hva slags yrke passer det å si sin mening? Politiker, kanskje? Der er å si sin mening selve jobben. Men tenk om noen ikke liker meningene mine eller jeg sier noe feil da? Jøss, da ligger jeg ganske dårlig an. Men Jens Stoltenberg er ikke akkurat fri for tabber han heller, og han lever fortsatt.

     

Den tanken fikk meg til å føle meg bedre. All right, hva mer liker jeg? Ja, jeg liker å lede. I allslags gruppearbeid, selv om jeg egentlig ikke liker å samarbeide med andre. Jeg kan bli direktør!

 

Direktør i hva da? Colgate-fabrikken? Hvis jeg skulle bli direktør, så måtte jo jeg bli direktør i noe. Jeg kan jo ikke bli direktør i ingenting! Men i hva? Tunfisk-industri? Tannpasta-fabrikken? PR-kontor? Så kan jeg reklamere for ICA Maxi? Not. For å bli vellykket inne i businessverden, må jeg jobbe for et firma som lykkes. Jeg kan jo ikke akkurat begynne i et firma som blir nedlagt etter to uker, da tjener jeg ikke en døyt.

 

Mhm... kanskje... redaktør! Så kan jeg herske over alle journalistene! Ok, det var bare tull. Redaktør, smak litt på ordet, R-E-D-A-K-T-Ø-R. Det høres ut som Pondus-produsent. Kanskje ikke den jobben er den utvalgte allikevel.

 

Vet du hva problemet mitt er? Nei, det gjør du selvfølgelig ikke, du kan jo ikke vite hva jeg mener er problemet mitt, eller? Nåja, hvis ikke du snikkikker i dagboken min så. Men det klarer du ikke, hahaha, for jeg har nemlig ingen.

 

Greit, skal jeg det begynne? Problemet mitt er... eller er det et problem egentlig? Mange er jo det, eller alle er jo det av og til, har alle problemer? Samme det,problemet mitt er, eller de problemene, de TRE problemene er... den første er; Negativ..het. Negativhet. Riktig! 100 %! 10 av 10! Eller, 1 av 1! Sant jeg er flink?

 

Åja, det er jo mine problemer, selvfølgelig vet jo jeg hva problemene MINE er. Hahaha, så dum jeg er. Så sant som sagt, jeg tenker altfor negativt. Eller, ikke akkurat sant, fordi hvis en bare tenkte positivt, så vet jo ikke den personen hva det negative er, ikke sant? Da er jo det negativt. Altså er det positivt for meg å tenke negativt! Men da tenker jeg ikke på det positive, og det er jo negativt! Dette var deprimerende, slutt på emnet.

 

Den andre er; Jeg tenker for mye. Nei, faktisk, det gjør jeg ikke. Eller så gjør jeg egentlig det. Men hvordan kan jeg vite at jeg tenker for mye? Uansett det er vel ikke et problem, er det vel? Leonardo da Vinci, Newton og Einstein tenkte også mye, og de er jo berømte for sin hjerne. Og jeg tror vel neppe Leonardo da Vinci noen gang har tenkt ”Tenker jeg for mye?”. Han var også såkalt som ”renessansemenneske”, er ikke det kult? Å bli såkalt ett ”renessansemenneske” fordi han tenkte mye? Takket være hans tankegang ble han; Matematiker, ingeniør, oppfinner, vitenskapsmann, anatomiker, maler, billedhugger, arkitekt, musiker og forfatter. Pluss han skrev speilvendt med venstre hånd, og skrev tekster uten komma eller punktum... Ok, kanskje jeg bør tenke litt mindre.

 

Den tredje, og siste er at jeg er; lat. Det gidder jeg ikke å skrive noe om.

 

Med disse tre punktene som min svakhet, kommer jeg aldri til å overleve i den store verden. Akkurat som en lakris som ligger på en pult, fri for alle salgs små godterigriser som ligger på lur.

 

Men skitt, la gå. Det er ingen vits å trekke for raske beslutninger nå er det vel? Tross alt er dette bare min fremtidige drøm, ikke sant? Verden er full av muligheter, og det er akkurat som om jeg står i et hjørne og foran meg er det tusenvis av stier som fører til ulike steder.

 

Eller som om jeg står i en godteributikk (ta Narvesen hvis du vil), og skal velge èn ut av mange forskjellige smågodt som lakris, nonstop eller sjokolader med bringebærfyll.  

 

Vel, drømmer kommer og går, så hvorfor velge et bestemt mål nå? Når jeg tenker meg om, så venter jeg heller til jeg går i videregående. For da vet jeg sikkert hvilken ”vei” jeg vil gå, eller hvilken ”godteri” jeg vil spise for den saks skyld, og da er resten bare et spørsmål om tid. Kanskje jeg fortsetter veien jeg kommer til å velge, eller kanskje jeg svinger over til en annen vei. Men akkurat nå er målet mitt; god utdanning.

 

Uansett, så liker jeg verken lakris, nonstop eller sjokolader med bringebærfyll.