Sportsklubben Brann ble grunnlagt i 1908 i Bergen. Allerede der ser det ut som at første feil er gjort. Klubben gikk bra og levelig de første årene, de kom til cupfinalen 1917, de gjorde det bra i serien og økonomien gikk bedre enn alle andre fotballklubber i Norge. I 1963 vant de sitt hittil siste seriegull. Med en toppscorer med navn Jensen og en målmann med navn Nilsen var det ingenting som skulle motsi at Brann ikke fortjente seriegullet. Men allerede neste sesong startet problemene. Brann rykket ned. Det laget som året før hadde vært Norges klart beste fotballag gikk fra seiersrus til nedrykkstrid. En skam la seg mørkt over Bergen.

Brann begynte på veien opp igjen. De rykket opp, men der stoppet det. De ble i elitedivisjonen. De vant et par cup gull her og der (i 76 og 82) men ingenting mer. Etter som årene gikk ble Brann mer og mer sultne. Ikke minst så ble bergenserne sultne. Og sinte. De ville ha gull. Gull, gull og atter gull. Seriegull!

I 2006 var Branns hittil siste sjanse til å vinne et seriegull. I august ledet de serien med over 10 poeng til Rosenborg, eller ”Rosensorg” som mange liker å kalle laget i bitterhet etter det som skjedde høsten 2006. Rosenborg tok poeng på poeng. Helt til Brann ble overvunnet 23. oktober med 3-1 i Bergen. 20 000 bergensere måtte gå skuffet hjem. Kjiipt men sant. Så hvorfor kan ikke Brann vinne serien bare ett **** år?Er det så vanskelig? Hva skal til for å glede fem hundre tusen festglade bergensere?

Jo. Et seriegull. Men det kommer jo aldri! Ikke i 2006, ikke i 2005, ikke i 2004. Hmm. I 2004 vant vi da hvertfall et cupgull. Men allikevel ville mange ha Mjeldes hode på et fat.

Mjelde ja. Et menneske. Ingen trollmann. Bare en vanlig hovedtrener for Brann. Eller. I Brann er du ikke vanlig. Der er du spesiell. Spesiell er jo egentlig et positivt adjektiv. Kanskje i alle byer i Norge utenom Bergen. Her i Bergen er spesiell noe som gjør at man skal (ikke kan) lage gull ut av vann. Men er det vann han har og jobbe med da?

Nei. Årlig får Mons Ivar Mjelde over 15 millioner norske kroner og jobbe med. Det er gull det. Ikke vann. Han kjøper inn mange gode spillere. Egentlig gode nok for å ta trofeet hjem til Bergen. Men gullet kommer som sagt ikke. Ikke i år, ikke neste år, ikke om ti år. Aldri.

Når jeg i dag skriver denne stilen om Sportsklubben Brann, er det med en tåre i øyet. I snart 10 år har Brann vært klubben i mitt hjerte. Hvorfor kan du ikke spørre om. Jeg vet ikke svaret. Har fått det spørsmålet mange ganger. Har aldri et skikkelig svar. Mange kaller meg en medgangsupporter. Det svir. Jeg elsker Brann. Det er ikke fordi jeg bare liker Brann at jeg betaler haugevis med kroner for å få se mine kjære spillere på stadion i Bergen.

Jeg elsker Brann! Sammen med en halv million andre. En halv million som fortsatt venter på at ”guttane” skal ta gullet hjem. Vi synger fortsatt at det skal skje:

 ”- Vi er Brann, vi er fra Bergen, Vi vinner serien i år. Ja, visst **** gjør vi det, som i 1963. Bare se hvor strøkent det går.”

Selvsagt sunget på dialekt. Med banneord. De mest fanatiske kristne supporterene tror visst at det er det som er grunnen. At vi banner i slagordene våre. At Gud straffer oss.

Andre tror det er fordi vi om og om igjen synger sangen om at det skal skje år etter år. At vi setter for stort press på spillerne og trenerne. Det må jo være årsaken. At vi er altfor kravstore. Det var den første feilen som styret i 1908 som grunnla Brann. De la klubben til Bergen. Der folk er kravstore.

Jeg ønsker meg et seriegull. Det er min største drøm. Min fantasi og mitt aller største ønske. Så la det skje. Som i forrige århundre!

HEIA BRANN!