«Denne tar du, Tommy!» ropes det fra publikum på tribunen. Dommeren blåser straffespark. Det er avgjørende minuttet. Det er nå det gjelder. Hele publikum holder seg for pusten og henger over rekkverket som noen apekatter. Dette kan være hans sjanse. Nå kan han endelig vise hva han er god for. Denne lille, litt lubne gutten tar et stort åndedrag og tar fem skritt fra ballen. Han er på vei i enorm fart i retning mot ballen, og.. Falt han på rompa? Hvor ble det av ballen? Ble det mål? Nei. Den er plassert rett i henda på keeperen.

Vanlige foreldre i denne situasjonen vil mest sannsynlig være flaue av barnet sitt. Det vil jo være litt forskjellig ut i fra hvilken alder man er i, men de fleste vil nok være det. De vil smile og deretter kikke ydmyket ned til resten av foreldrene på laget med den halvspiste vaffelen i den ene handa, og den lille guttungen slepende i den andre. Vanlige foreldre vil slenge igjen døra på bilen, og fortelle den stakkars ungen hvor elendig han er i fotball. Men det er ikke disse jeg har valgt å fortelle om i dette kåseriet.

Det ligger faktisk i hvordan man tar tørker seg på do. Hvordan man lett kan skille mennesker på den måten er å dele de inn i to kategorier. De som røsker ut en haug med papir og krøller det sammen i en bolk, ligger under den første kategorien, «de normale». Den andre gruppen er de som tar forsiktig ut en akkurat passelig mengde papir, bretter det svært nøyaktig tre eller fire ganger og gjør det så perfekt som overhodet mulig. Om man drar den litt lengre tar man gjerne våtservietter etter det også.

Foreldrene jeg vil fortelle om ligger under den andre gruppen. Det er de som stiller følger alle slags mulige rutiner for barnet sitt og gjør alt etter boka. Det er de som vil ofre sitt eget bryllup for foreldremøte for fotballen uansett hvem som er bruden. Disse foreldrene stiller opp på hver bidige kamp for sønnen sin i sin utslitte supporter-jakke og heier så trommehinnene ryker. Legebesøk har de hvert fall ikke råd til med det første, for Norway cup er i neste uke og da må man nesten regne med at det går et par tusenlapper der. Dessuten gjør det ikke så vondt.

Du må ikke misforstå, det er masse positivt med å være med i din sønns aktiviteter og. Helt til han blir 16 og du skal fortsatt ta del i bursdagsfeiringen hans med fjollete bursdagshatter og godteriposer. Likevel så må man lære seg å sette grenser og det er da moralen, «vær den samme slik du ønsker at andre skal være mot deg» kommer inn. Problemet oppstår når vi prater om foreldrene i den andre gruppen som egentlig ikke hadde hatt noe imot å ha med sønnen på symøtet, og det er da det blir litt vanskelig.  

Alle foreldre vil jo sitt beste for barna sine. Det sa Josef Fritzl og, og du kan se hvordan det gikk med jenta nedi kjelleren hos han. Man vil at barnet skal gjøre det bra både på skolen og i idretten, og likevel ha et sosialt liv slik at han kan klare seg videre i livet. Foreldrene fordeler ukepenger hver lørdag slik at barnet skal lære seg å disponere. Det de ikke skjønner er at femti kroner er ikke nok til klær, mat, kino og alle andre behov på en hel uke. Er vi heldige har vi kanskje råd til en kebab.

Det kommer til et tidspunkt de fleste skjønner at din sønn trolig ikke vil bli den fremtidige store sensasjonen i fotball. Det er da man sier til sønnen at han kan velge selv, men de fleste oppegående foreldre råder han dermed til å slutte, for å slippe den personlige ydmykelsen for han og hans nærmeste. Men det finnes alltid unntak og det vil alltid være folk som går imot flokken. Kategori to. De vil mest sannsynlig aldri forstå det faktum at sønnen din ikke vil bli en ny Messi, og som vil fortsette å dra han med på treninger til han spiller på oldboys nede på grusbanen. Om de fortsatt lever da, selvfølgelig. Det ville jo vært en fordel.

For saken er den at disse foreldrene har muligens selv vært benkesliteren på laget som en gang iblant fikk spille 2 minutter til astmaen tok han. De har selv vært den som var den eneste som ikke ble invitert på filmkvelder med laget, og som igjen har måtte sitte med sine foreldre og irritert seg over at de ikke vant denne lørdag’s lottogevinst. Det er akkurat det som er så fantastisk med fenomenet arv. Det går igjen i generasjoner etter generasjoner uten å forandre på seg. Heldigvis for oss er vi nødt til å ha personer som bretter papiret fire ganger før de tørker seg også, for ellers så hadde verden vært ufattelig kjedelig. For ikke å snakke om mindre miljøvennlig.