Morgen. Litt lys har kjempet seg igjennom rullegardinen og all skitten på soveromsvinduet. I IKEA- katalogen står det at disse rullegardinene er ugjennomtrengelige, men ingen ting stopper en morgensol som skal frem. Ikke en gang rullegardiner. Nå er det forresten alt for lyst til at jeg kan sove igjen.

Ullteppene har falt av meg, og føttene er iskalde. Puten er også på veg til å stupe ned på gulvet. Av og til har jeg lurt på om de lever. De ligger i alle fall aldri på plass når jeg våkner. Men søvn generelt er jo ganske mystisk. Jeg endevender hjernen og prøver febrilsk å huske det jeg drømte. Det var noe om en brøddeig og en lama. Ja, ja. Om en time bryr jeg meg nok ikke uansett.

Når har jeg psyka meg opp i to minutter. Det er tid for å snu seg og se hva klokken er. Med en eneste rask bevegelse snur jeg meg 180 grader og vrir søvnen ut av kroppen. Klokka på mobilen viser 10.15, og som alle andre helger du tre siste årene har jeg sovet over barne- tv. Skuffelsen får fort over. Jeg hadde nok ikke giddet å sett det uansett. 28 trappetrinn er litt for mye en lørdags morgen. Etter tre nye minutt med studering av det enfargede, brune, dynetrekket fra 1972, lurer jeg på hvordan hårsituasjonen er. Den grufulle sannhet gjør at jeg på gjespe. Nå må jeg faktisk reise meg og stå opp. Livet er jammen hardt!

Uvisst hvordan, står jeg nå på gulvet og ser i det store speilet. Håret er fett, flatt og minner stygt om en badehette. Her trengs det en dusj, og litt volumsjampo. Jeg står og svaier litt foran speilet og venter på at de gule og lilla prikkene ,som kommer opp på netthinnen før jeg holder på å besvime, går bort. Jernmangel og anemi er ikke noe særlig om morgenen.

Etter en liten diskusjon med meg selv, bestemmer jeg meg for å dusje før frokost. Sånn i tilfelle viss avisbudet kommer. Jeg vil ikke skremme ham ved å se ut som et monster med badehette!

I det jeg slår på lysbryteren til badet slår radioen seg automatisk på og hyler ut med full lungekapasitet: ”Radio Sotra!” Volumet blir fort skrudd ned og et kanalskifte fra countrymusikk til pop blir gjort. Jeg synger med på de kvalmende søte boybandballadene. Stemmen min hakker, gnistrer og sprekker på annenhver tone. Men det er vel bare en del av sjarmen. Jeg er sikker på at ikke en gang Pavarotti synger fint i dusjen en lørdags morgen!

Kjøkkenet blir inntatt med hår som står rett ut, og sokkeløse føtter. Jeg bestemmer meg for å ta et sunt frokostalternativ. Da må jeg begynne med et stort glass vann. Opplevelsen er rett og slett traumatisk! Det kjennes ut som om jeg har våt ull i munnen og det smaker paracet. I panikk styrter jeg siste rest av en juicekartong. Ideen med den frokosten ble svelget ned med juicen. Frokosten ender opp med et sammensetning av grovbrød, nugatti og sjokolademelk. Bare som en liten appetittvekker, tar jeg med meg en pakke sjokoladekjeks. Mattårnet blir fraktet opp til tv- stuen og fortært der sammen men Lassie og Ole Einar Bjørndalen.

Etter en spennende jaktstart og en heltemodig redning av Lassie, føler jeg at morgenen er over. Stivbent går jeg ned trappen til kjøkkenet og rydder på plass fatet og den tomme kjeksboksen. Det siste jeg gjør denne lørdags morgen er å rydde på plass putene og teppet, trekke opp rullegardinen og la solen få skinne fritt inn. Huset blir fylt med dag.