Jeg er blitt plaget av morningen i snart ni lange og pinfulle år, når jeg sier morninger snakker jeg om tidlige morninger. De morningene som drar meg opp av sengen klokka 07.00, de morningene kunne forsvunnet, bare dratt tilbake dit de kom fra! Jeg har ikke bruk for dem, de ødelegger humøret mitt og tar masse av skjønnhetssøvnen min!

Det skulle vært ulovlig å tvinge noen opp for å få deg til å møte opp til steder, hvorfor kan ikke alt bare snus litt på.. Om alle sto opp tre timer senere hadde alt falt på plass! Det er bare å stille på klokka, da hadde alle blitt fornøyde. Små barn ville kunne sett lengre på barne-tv, ungdommer fikk sove ut søvnsbehovet sitt og voksne kunne fått sove litt lengre så de ikke alltid var så sære og seige!

All forskning viser at ungdom trenger 10 timer med søvn i døgnet og det vil si at jeg må legge meg 22.00 hver kveld og det kommer ikke på tale! Om morningen hadde vært en person kunne jeg drept han, eller advart han. Jeg ville fortalt han at han er en skikkelig stor dritt!

Egentlig har jeg aldri kommet noe godt overens med morningen, bare ettermiddagen! Ettermiddagen er vakker, han er lys, sola har kommet opp og har varmet opp været for deg så det kan bli deilig å stå opp. Ettermiddagen vekker deg ikke tidlig, gjør deg ikke grinete og trøtt. Ettermiddagen sørger for at du kan være sent oppe kvelden før, for morningen vekker deg ikke! Ettermiddagen en faktisk veldig perfekt. Men som sagt det kan jo ikke akkurat kaller morning når klokka er blitt tolv!

Om morningen føler jeg meg helt forferdelig, øynene mine blir ømme og hele meg blir slapp! Jeg finner aldri noe å finne på og hodet mitt er som bomull. Alt ser grått ut og absolutt ingenting frister, jeg får bare lust til å legge meg ned og dø. Men når kvelden kommer blir jeg kreativ og alt faller på plass. Jeg føler i ro og helhet inni meg og kreativiteten blomstrer. Jeg trenger ikke tenke på hva jeg skal gjøre og jeg føler meg hekt på topp! Jeg er derfor ingen grunn i å bytte ut kvelden med morningen. Det blir jo feil, jeg vil heller ha det bra enn dårlig, da sier det seg også selv at det er kvelden som er det rett for meg!

Det verste jeg vet er når helgen nærmer seg. Jeg tror jeg skal få sove til ettermiddagen, men neida! Det kommer ikke på tale, da kommer alltid mor inn og begynner å mase.. Morningen trenger seg altså på igjen! Hvordan greier morningen det, blir den aldri sliten? Lettere sagt, verden er for a-mennesker. Hele strukturen i samfunnet er lagt opp til a-mennesker. Hvordan kunne dette skjer? Er vi flere a-mennesker enn b-mennesker liksom? Det henger ikke sammen, er a-mennesker mer verdt enn b-mennesker? Jeg syntes det rett og slett er urettferdig.

Men i arbeidslivet har vi jo større muligheter enn i skoleverket. Da kan vi faktisk velge å ta en kveldsjobb, selv om det er minimalt av valgmuligheter innen yrker hvor dette er mulig! Men så blir det igjen begrensninger, for om du får barn sliter du litt. For det finnes ingen barnehager som er åpent om kvelden, de er bare dags åpne. Så da er jeg tilbake til utgangspunktet.

Jeg får valget om å få barn eller følge min døgnrytme ved å jobbe om kvelden. B-mennesker er en utrydnings truet art! Til slutt er det bare a-mennesker som har overlevd, for en kjedelig verden. Et er ingen som kan være opplagte til midnatt og holde nattlivet oppe, for når det bare er a-mennesker igjen sover alle klokka 21.00. Og det var den dagen.

Den eneste morningen jeg syntes er ok å våkne til er når jeg har fri, men da kalles det visst ikke morning lenger.