”Når jeg blir stor skal jeg bli en superhelt, og jeg skal tjene mange millioner slik at jeg kan kjøpe meg verdens raskeste bil”. Dette er et veldig godt eksempel på en setning som datt ut av kjeften til en og anna forvirra liten unge, hver gang jeg og kompisene mine satt og diskuterte om hva vi skulle bli ”når vi ble store”. Jeg må ærlig innrømme at jeg selv også var en forvirra liten unge, selv om min plan for fremtiden ikke var å bli superhelt. Men min drøm var ikke akkurat noe mer realistisk. Jeg var vel kanskje den som var mest forvirra av alle. Neida, å bli fotballproff er jo lett som bare det, ikke sant?

Fotballproff. Ja, det var jo det jeg hadde bestemt meg for å bli. Alle vennene mine skulle bli superhelter med forskjellige superkrefter, men jeg var jeg fast bestemt på å bli fotballproff. Foreldrene mine, og foreldrene til vennene mine, gikk rundt og hjernevasket meg ved å fortelle meg hvor flink og begavet jeg var. Jeg ble påvirket til å tro at det å bli fotballproff, det er ingen stor utfordring. Ikke for meg nei, jeg er jo begavet! Det virket som et lett oppnåelig mål. Jeg var jo god, jeg var jo best. Fotball var hele livet mitt. Vel, nesten hele livet mitt da. Man hadde jo alltid litt tid til overs for jentene, men fotball var i alle fall en veldig stor del av livet mitt. Det var jo fremtiden min, var det ikke?

Da vi endelig slapp fri diktaturet i barnehagen, og begynte på skolen (som skulle vise seg å være verre når det gjelder regler og grenser enn barnehagen) var noen av oss smått begynt å få et klarere syn på livet. De fleste av kompisene mine hadde gitt opp drømmene sine om å bli superhelter. Men, hvis de ikke kunne hjelpe folk ved å bruke utrolige superkrefter, så hadde de en reserve plan. De konverterte til noe langt mer realistisk. Politi, og brannmenn. Jeg var stolt av å ha slike personer som venner. De var villige til å trosse farlige skurker og flammer, bare for andres sikkerhet. Mennesker de ikke engang kjente. Det hadde ikke noe med at de ville skaffe seg heltestatus, og bli rik og berømt? Nei, det kan jeg ikke tenke meg til. Ja, de hadde planene for fremtiden klare. Realistiske planer. Når det gjelder den mest forvirra ungen av oss, nemlig meg, så var drømmen min fortsatt å bli fotballproff. Jeg følte meg egoistisk. Jeg var den eneste av vennegjengen min som ikke hadde en plan om å hjelpe andre mennesker. Og i tillegg begynte jeg og tvile på om jeg ville klare å bli fotballproff. Var det ikke mulig allikevel?