Skinnsofaens og tv-trykkerens disipler er de, datamaskinen og mobilens demoner de er. Nordmennene! En egen rase! Er det en ting nordmenn i alle fall ikke er , så er det villmarkens barn.

 

Sommer som vinter, vår som høst, uansett, nordmennene skal ut i naturen. Ja, ut i naturen skal de, de er jo ikke villmarkens barn for ingenting? (eller? Det er akkurat det de er, villmarkens barn for ingenting!)

 

Villmarkens barn er rare, ja nesten uforståelige. Like sikkert som at husflua tar seg luft under vingene når vi fyrer, så ser du Ola og Kari i skogen når det snør. De er født på ny, for ikke en av dem blir oppservert uten ski på beina! Reinkarnert er de, klare for å utforske moder jord og alt hun har å by på. Problemet er bare det at moder jord kjenner nordmannen, men han kjenner ikke moder jord.

 

Denne årlige begivenheten er like utrolig hvert eneste år. Som tvangsfora gjess i bobledress snøvler de seg gjennom skogen, de medfødte plastikkpinnene ser ikke ut til å gjøre store nytten der de halvveis henger og helveis slenger under dem. Med ryggsekken stappet full av kvikk lunsj og eksplosjonsklare termoser med kroppstempererte aromatiske drikker drar de seg videre til rasteplassen, den ene mindre akklimatisert enn den andre.

 

Ja, for hadde det ikke vært for rasteplassen han er på vei til, så hadde Nordmannen vært fortapt. Det virker nesten som om moder jord av barmhjertighet har laget en rasteplass slik at Ola og Kari skal få akklimatisert seg best mulig. For er det en ting Nordmannen trenger så er det akklimatisering. Hver eneste celle tv-trykkerens svette og klamme kropp er sliten. Bortsett fra muskelen som styrer høyre tommel da. Det er den eneste muskelen som faktisk holder et fysisk funksjonelt nivå.

 

Tro det eller ei, Nordmannen er ganske seig. Etter et mindre vellykket akklimatiseringsforsøk pakker han sekken, snører på seg de forvokste plastikkføttene og setter kursen videre. Like rådvill som en foreldet eksamensvakt bak et kateter stabler han motivasjon og ny giv på plass før han setter utfor bakkene. ”Spennende” , tenker Nordmannen! ”Livsfarlig”, tenker moder jord! Om Nordmannen mot all formodning skulle ende opp med helsen halvveis eller delvis i behold etter dette, går det trolig ikke lang tid før han råker ut for en annen ulykke, for å ferdes i naturen, det kan han ikke! Med forfrosne tær, rennende nese og en tommelmuskel som skriker etter tv-kontrollen, finner Nordmannen det fornuftig å legge kursen hjemover.

 

Det du nettopp leste om var Nordmannens reinkarnerte vinterpels. Fin og funksjonell den! Nordmannens solbrente og avflassede sommerdrakt er heller ikke til å spøke med.

 

Like sikkert som at Nordmannen er svett, i mentalt ulage og har gnagsår på hælen etter et møte med moder jords vinterdrakt, så er han skollete, rød og forkjølet etter et møte med henne i sommerdrakt!

 

Når gradestokken kryper over 20 grader, og solstrålene står i kø for å karbonisere Nordmannens rygg, så tyter de frem. Moder jord hånler mens de blekfete kroppene deres flokker seg som hårete landkrabber langs hele kysten! Hvem de er? Jo, de er Nordmenn på stranda! Solfaktoren har de trygt plassert mellom six-packen og grillpølsene. Denne årlige begivenheten er like uforglemmelig hvert eneste år.

 

Med porene tilsmusset av fett, populært kalt solfaktor, disser Nordmennenes mager ned mot vannkanten. ”Naturlig og motiverende”, tenker Nordmennene, ”uspiselig og naturstridig”, tenker moder jord!

 

Etter en kort men forkjølelsesfremkallende svipptur i feil element, returnerer landkrabbene tilbake til grillen. Og er det en ting disse skalldyrene kan så er det å spise usunn mat! Mens landkrabbenes gommer bobler over av øl og pølsefett karboniseres ryggene deres i den stadig hissigere sola. ”Naturen er herlig”, tenker Nordmannen, ”ja det er herlig med fett rundt munnen og skollete rygg”, tenker moder jord!

 

Vassen i blikket etter six-packen, fire nyanser rødere på skuldrene og med fortsatt dissende mage resignerer Nordmannen og finner det fornuftig å emigrere hjem.

 

Ja, Nordmannen er en fin type gitt! Med svett kropp, en hjerne i mentalt ulage og gnagsår på hælen lever han livet avflasset, skollete og tilsynelatende likeglad i verdens vakreste land.