Jeg skal nå skrive et kåseri om hvordan norske komikere gjør narr av kongefamilien og andre utsatte grupper. Det er mulig at du som leser kan synes handlingen blir litt subjektiv til tider, men det er tross alt jeg som er denne stilens ene og eneste forfatter.

Hva er egentlig humor, og hvordan bruker vi den? Jeg kan si at jeg selv synes at det er morsomt å se på «Americas funniest homevideos» på TV. Alt som skjer, er at en motorsyklist brekker et ben eller to etter et hopp som var ment for å ikke gå bra. Eller at ei lita jente flyr av trampolinen og møter den harde bakken med ansiktet først. Så ler jeg. Men det er jo tydeligvis ikke bare jeg som ler av at andre skader seg, er det vel? Til og med den norske kongefamilie kan sitte å humre over at en stakkars mann går over ende på 17.mai, når det bare var meningen at han skulle holde fanen og rope «Hurra, Hurra!».

Er det  så galt at en har det morsomt på andres bekostning? Nei, det synes ikke jeg. Tvert imot synes jeg at dette er høyst underholdene og ikke minst, febrilsk morsomt. Det vi rett og slett ler av, er at andre mennesker driter seg ut, helst Kongefamilien, eller en annen gjeng med pompøse idioter skal gå rett på ræva. Kongefamilien er ikke de som har hatt mest skandaler å handle med oppgjennom årene. Men komikerne gikk helt til topps da Ari Behn og Märthas forhold ble offentliggjort. Det er heller ikke sånn at komikere som for eksempel Kristian Valen har på noen som helst måte sluttet å gjøre narr av paret. Nei da.  Men når sant skal sies, så har ikke Ari akkurat hjulpet til. Han har ikke vært den mest kongelige og pliktfølgende prinsen i bua heller, kan man si.

Vi har også de politikerne som er for å gi narkomaner narkotika. Hva er ikke morsomt med det? Er det meningen å oppfordre noen som allerede misbruker det livsfarlige rusmiddelet til å ta mer? Er det virkelig mulig at noen mennesker kan være så dobbeltmoralske? Det store spørsmålet er da; blir det en noen som helst forskjell på narkotikalangere og apotek, lurer jeg på. Det skjer jo akkurat det samme bak disken. Hele opplegget er bare som en stor komedie av den uvirkelige reklamen til «Hvordan få tak i narkotika til en billig penge? Nå blir livet ditt bedre bare på noen sekunder!» Jeg sitter nesten og fniser litt selv, mens jeg reflekterer over hvordan i all verden de har komt opp med det forslaget. Dette er et annet bevis på at noen politikere også er noen oppblåste fjaser, som tror de kan gjøre hva enn de vil. Men selvfølgelig, så er det noen som har sunn fornuft. Da snakker jeg ikke om det ariske partiet til Krf. Personlig mener jeg at sånne saker som dette, bare er ment til å bli parodiert. Men på en annen side av saken, klarer de som tar dette alvorlig, det helt fint selv.

Vi må for all del ikke glemme bloggerne. Det de gjør er at de tar et bilde av seg selv og legger ut et «Outfit» annen hver dag. Det er jo sånn at ikke bare et fåtall, men mange får penger for det. Jeg måtte le da Henrik Thodesen parodierte den populære bloggeren Emilie Nereng, og hennes stress i hverdagen. Fordi hun måtte legge ut tre selvskrevne innlegg hver dag. Jeg skal si, en treningsøkt tar ti ganger mer tid, enn å skrive et referat av hvor fantastisk dagen din har vært. Jeg kan love, mine hverdager er ikke så glamorøse og fantastiske når svetten renner eller når hånden brekker etter at jeg har løpt på tredemølla eller gjort noen høyst glamorøse lekser.

Det som det virkelig burde vært mer av, er de småkomiske bloggerne som bare elsker å rakke ned på andre. For det er jo det som er underholdning! Linnea Myhre er personen bak bloggen linniiie.com, dette er den eneste populære bloggen, som ikke skriver om «dagens outfit» eller vesker. Hun disser folk fra topp til tå. Og jeg elsker det! Mange bloggere får flere kommentarer fra småfrekke drittunger, som ikke klarer å styre sjalusien sin bak tastaturet. Selvfølgelig er det noen anonyme feiginger som driver på med denne form for business. Men, det er underholdning som morer meg.

Vi kan jo reflektere over hva som går på TV, og hva vi finner morsomt med den type underholdning. Det som jeg aldri kommer til å gå lei av, er The Simpsons, der det er sønnen Bart som er den skarpeste kniven i skuffen, og ikke familiefaren Homer. Men dette hører jo også til kategorien, «å drite andre ut», for her er det Homer som blir offeret. Noen andre serier som «Fleksnes» eller «’Karl & Co’» holder ikke mål lenger, det er blitt for kjedelig. Vi er lei av slike gamle serier fra forrige årtusen. Firkantet, er de. I dag gjelder det å få andre folk til å gå rett på trynet så mye en kan.

Det som komikeren kan risikere når han eller hun har opp slike emner, er at de ikke blir ledd med. Men det er en sjans som du må ta, hvis du skal i det hele tatt tørre å stå på en scene å rakke ned på andre.

Jeg mener at komikere for all del har rett til å disse mediene. Det er det folket vil ha, og det er det folket skal få. Når du først er i media, må du som regel regne med at ikke alt går på sporet slik du hadde planlagt. Noen er ute etter å skrive om den skjeve panneluggen din . Hva er grunnen for at komikerne ikke skal få parodiere slike ting? Humor er noe av det viktigste vi har. Vi mennesker lever på det. Det er det som er gøy med å skrive en slik oppgave som dette. Istedenfor å skrive en stil om hva som er galt i verden, trives jeg bedre med å sitte her, le litt og smile. Det er nettopp det som gjør hverdagen «glamorøs».