Det har gått mange år siden Ivar Aasen fikk organisert det norske språket I 2 offisielle skriftspråk. Hans ihuga tilhengere har sørget for at vi benkslitere fremdeles må sitte å pugge at eg betyr jeg og at Noreg betyr Norge, som om vi ikke forstår det.

Det er jo greit nok å sitte å lære at jeg heter I på engelsk, ich på tysk og je på fransk, det er liksom ikke like selvsagt. Vi burde lære nye språk, akkurat som Halvorsen burde lære å diskutere før hun viser seg på et debatt program og blir tatt rotta på, slik at jeg, og alle andre som så på for et par dager siden ikke kommer til å gi vår stemme til henne på 100 år. Av dagens 4 millioners nordmenn, finnes det flere som snakker urdu enn nynorsk. Kanskje innvandringen fører til at det blir satt en stopper for denne tvangstrøyen, aldri så galt at det ikke er godt for noe… i dag er det jo lettere å få øye på jenter med flagrende gevanter, hennafarget hår og salsadansende kjæreste, enn den bunadkledde, melkedrikkende Synøve Solbakken, med lange lyse fletter. Selv om vi har satt oss på utsiden av eu, og vi kommer nok til å bli sittende der en god stund, slik det ser ut, I og med at ingen av partiene har guts nok til å ta opp dette temaet før høstens stortingsvalg, må vi innse at vi er en del av et globalt samfunn. Er det snart på tide å se utover I verden?, og ikke lenger bare fortsette å se på loen I vår egen navle?…

Som dere sikkert skjønner, var det umulig for meg på disse linjer å finne noen slående argumenter for ny norskens velsignelse. Men nå er heller ikke jeg noen ihuga tilhenger av norsk sidemål…