Jula er og blir årets høydepunkt. Ungene gleder seg helt fra 25.desember, kanskje også 24., til denne dagen. De voksne, på sin side, stresser fram mot denne store dagen helt fra omtrent påsketider. Handelsstanden tar det litt roligere, de begynner ikke med juledekorasjonene i vinduer og butikker før tidlig i november. Men den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves, sies det jo. Så man må bare holde ut de tunge månedene mellom mars og november der det er få nisser å se i det dagligdagse gatebildet.

Noen ganger tar jeg meg i å undre: har julefeiringen blitt en kommersiell høytid? Har jula blitt et nisseanarki der det eneste som gjelder er å kjøpe bedre gaver enn den ufyselige tante Gerda? Nei, selvfølelig er det mer enn som så! Det er jo også viktig å dekorere huset sitt med flest mulig blinkende lys i alskens farger, nakne trompetengler og halvfeite, ubarberte menn i røde klær. Gjerne også et reinsdyr eller fjorten, det gjør seg alltid godt i ethvert moderne, veldekorert hjem.

Jeg for min egen del har egentlig svært lite imot jula. Det er greit med et lite avbrekk i den stressende hverdagen. I jula kan man bare slappe av og gjøre ingenting. Bortsett fra å bake alle sju slagene, kjøpe julegaver til min, din og deres familie, vaske og pynte huset, måke snø, henge opp de nydelige julegardinene og stryke penskjorter, kjoler og hvem vet hva. For en habil hjemmeværende familie på mor, far og de åtte ungene (pluss mormor), er jo dette gjort før man får sagt ”ribbe med sprø svor”.

Jula er jo også kjent for å være høytiden da man skal tilbringe tid med familien og noen man er glad i. Man skal bruke tid på hverandre, snakke sammen og ha det koselig. Dette drømmescenarioet kan riktignok utvikle seg til et mareritt hvis noen sier noe feil eller politisk ukorrekt. Da møtes man de neste par timene av en merkelig taushet, etterfulgt av høflighetsfraser som ”jeg tror vi glemte å skru av kaffetrakteren og komfyren” mens gjestene stormer ut i vinterkulda som om huset skulle stått i lys lue. Dette er så klart hvis vi befinner oss i et avholdshjem. På steder med alkoholen fritt flytende, går tingene litt mer livlig for seg. Det blir en morsom oppgave å finne ut hvem som gjorde hva med hvem og å prøve å unngå den ekle mannen som til enhver til plasserte hånda rett på baken din. Denne utfordrende oppgaven kan bli særlig festlig hvis dette skjedde på jobbens julebord, og man er ikke sikker på hvem av sine betrodde kolleger som utførte handlingen. Men det er vel også litt av sjarmen med å feste med kolleger, er det ikke?

Dessuten, styret rundt julegaver. Hva kan man egentlig gi til den som har alt? Hvis personen har alt fra porselensservise for tjuefem personer til den hellige gral i sin besittelse, hva gjør man? Det virker også litt simpelt å komme der på julekvelden og gi bort et gavekort på 250 kroner hos Steen & Strøm, hvis offeret (les: den heldige personen som opplever giverglede) egentlig ønsker seg snille barn og fred i verden. Men verst tror jeg det er for de stakkars besteforeldre som blir prakket på alle slags vanskapte tørkerull-nisser som ungene har laget i barnehagen. For ikke å snakke som glitrende julekort med uleselig skrift, som de håpefulle måtte lage etter å ha sunget julesanger de ikke kunne og gått rundt en kvist tantene kalte juletre. Og jeg lurer på, hvilke signaler blir man egentlig gitt når man får ti ulike varianter av såper, boblebad-skum, håndklær og deodrant-gavepakninger? Jeg ville tatt det som et hint om å forbedre min personlige hygiene. Men det er bare meg, andre ville sikkert tolket det annerledes.

Men kort summert er jo jula en av de beste høytidene vi har. Og sett i et historisk perspektiv: hadde vi ikke hatt jula, ville vi ikke hatt påske. Hadde vi ikke hatt påske, ville vi ikke fått noe påskeegg! Dessuten er jo jula den beste tida på året for handelsstanden, for hva skulle vi vel gjort foruten falsk snø på sprayboks eller overprisede godteposer eller nisser til å feste med magnet på kjøleskapet? Ikke veit jeg, det er det nok sikkert bare den snille mannen på Nordpolen som gjør.