Petter hadde fått et brev med hjem fra ”Frøken”. Utenpå stod det ”Til Petters foreldre” med en skrå skrift som hadde blått trykk på de rette stedene. Det er lenge siden nå. Ti dager.

Som sagt så er det en stund siden nå. Det hele begynte for 15 dager siden da jeg og min klasse fikk stiloppgaver. Vi skulle skrive en oppgave om noe som interesserte hver og en av oss. Stilen skulle leveres fem dager senere.

Jeg forsto med en gang at dette ville bli et gigantisk problem. Det er ikke det at jeg ikke har noen hobbyer, det er heller det at jeg er dårlig til å skrive. Jeg har alltid fått bra karakterer på skolen, men jeg har av en eller annen grunn klart å komme meg unna de fleste stiler på barneskolen. Nå er det annerledes. Jeg er på ungdomsskolen, og jeg så rett og slett ingen løsning på å komme meg unna denne stilen.

Læreren min er en middelaldrende dame med gammeldags klesstil. Hun har håret i en stram knute i nakken. Hun smiler sjelden og er veldig streng. Hun er hyggelig mot de som oppfører seg bra og jobber godt, mens hun har null tålmodighet for latskap. Frøken Løkkeberg kan være veldig skremmende til tider og alle holder kjeft med en gang hun kommer innenfor en radius på 10 meter. Hun har egentlig alltid vært hyggelig mot meg, men jeg må likevel innrømme at jeg er litt redd for henne.     

Det har nå gått tre dager siden vi mottok stiloppgavene. Jeg begynner å kjenne et lite stikk av panikk nå, men skitt au jeg har jo enda en dag på meg. Jeg bestemte meg for å gjøre oppgaven dagen etter og satt meg derfor ned ved PC’en for å få unnagjort min daglige chating. På chaten møte jeg en kompis av meg, Bosse, og jeg klagde til han over mitt stil-problem. Han ga meg adressen til en side på nettet hvor man kunne kjøpe stiler for åtti kroner pr. stykk og foreslo at jeg skulle gjøre det. Det var det han alltid gjorde, sa han. Så raskt og så enkelt, tenkte jeg i mitt stille sinn. Alt som trengtes var åtti kroner og et tastetrykk. Jeg tenkte at det kunne vel ikke være så farlig for et engangstilfelle. Jeg fant den passende stilen. Jeg tror det handlet om ”kunsten å stå på vannski”. Jeg skrev den ut og la den forsiktig ned i sekken.

Dagen etter våknet jeg tidlig og våt av svette. Jeg hadde hatt mareritt. Jeg hadde drømt at jeg hadde gått på skolen og levert stillen. Da jeg snudde meg for å gå ned til pulten, hadde Frøken Løkkeberg begynt å lese stilen høyt foran hele klassen. Den handlet slettes ikke om det jeg trodde og jeg ble dummet ut foran alle.

Da jeg hadde kommet til meg selv igjen hev jeg meg ut av sengen og leste kjøpestilen igjen og igjen for å forsikre meg om at den ikke inneholdt noen upassende fakta. Jeg hadde forresten rett... den handlet om ”kunsten å stå på vannski”. Lettet tok jeg meg en varm dusj og fikk kastet i meg et par brødblingser med syltetøy og ost, før jeg slengte meg på sykkelen til skolen. Jeg fikk levert stilen uten problemer og uten noe ”deja vu” på noen tidligere drømmer.    

Dagen etter, da jeg kom gående inn i klasserommet sammen med kompisene mine, kalte frøken Løkkeberg meg opp til kateteret. Hun sa ingen ting, bare rakte meg et brev med ”Til Petters foreldre” på. Skriften var skrå med blått trykk på de rett stedene. Hjertet sank i brystet og jeg kjente at jeg ble svett i hendene. Jeg subbet ned til pulten og satt meg stille ned. ”Hvordan kunne dette skje meg... Kjøpestilen var jo egentlig ikke så bra og jeg som aldri har gjort noe galt før...”.

Det er faktisk sant. Jeg er vel det foreldre kaller «englebarn». ”Gullungen og drømmebarnet som alle voksne ønsker seg” - det er meg. Jeg har faktisk aldri gjort noe galt, hvis du ikke regner med den gangen jeg kastet en murstein gjennom naboens vindu eller den gangen jeg ripet opp pappas bil... ehh... eller den gangen jeg skamklipte nabojenta mot penger.

Oki, englevingene mine har nok fått noen skrammer og glorien min er ikke fullt så skinnende lenger, men poenget er at jeg ikke er en gjengangforbryter. Jeg er ikke vandt til å gjøre gale ting.

Jeg gikk skjelvende hjem... Selvfølgelig kunne jeg ikke levere brevet til foreldrene mine. ”Hva ville de tro om meg da?”, tenkte jeg.  Jeg gjemte brevet i en haug med skittentøy bak døra på rommet mitt og listet meg ut til middag.

”Har dere fått tilbake stilen enda?” spurte moren min da jeg kom inn døra. Jeg ristet på hodet mens jeg så ned på skoene mine. Vi hadde jo ikke det heller, men hun skulle bare vist. ”Jeg er sikker på at det går kjempe fint. Du er jo så flink!” sa hun med et stort smil. Jeg kjente et kraftig stikk av skyldfølelse i brystet, mens jeg satt meg rolig ned ved kjøkkenbordet.

Jeg hadde plutselig mistet matlysten og satt bare og pirket i maten uten å få ned en eneste bit. Moren min spurte om det var noe galt og kjente forsiktig på pannen min. ”Åååh... hvorfor er hun alltid så snill og omtenksom” tenkte jeg mens jeg kjente enda et stikk av skyldfølelse.  

De neste dagene gikk jeg rundt i en tilstand av konstant skyldfølelse. Jeg klarte nesten ikke å spise eller drikke. Konsentrasjonen var på bunn og jeg klarte ikke å fokusere på noe. Det ble bare verre til flere dager som gikk og jeg klarte til slutt ikke å se foreldrene mine i øynene. Hver gang de snakket jeg til meg var jeg sikker på at de hadde funnet brevet og jeg rømte straks inn på rommet og gjemte meg der resten av kvelden.

Jeg forsto på den niende helvetesdagen at dette ikke kunne forsette. Etter å nærmest ha fått panikkanfall da en fremmed snakket til meg på bussen hjem fra skolen, forsto jeg at jeg måtte få brevleveringen unnagjort, koste hva det koste ville.

Jeg åpnet forsiktig inngangsdøren og listet meg inn mot rommet mitt for å hente brevet, med blått trykk på de rette stedene. Da jeg kikket bak døren fikk jeg neste sjokk. Skittentøyhaugen var vekk. Jeg hørte plutselig vaskemaskinen dure og gå ute på kjøkkenet, og jeg ble stående lamslått i flere minutter. Brevet var funnet og snart kom dommen.         

Jeg kom etter hvert til meg selv og styrtet ut på kjøkkenet. Jeg fikk øye på min mor som sto å så nysgjerrig på brevet med den skråe skriften. Jeg bråstoppet og så henne forsiktig åpne det og brettet ut det lyse blå arket det inneholdt. Jeg sto der totalt lamslått mens jeg så øynene hennes bevege seg fram og tilbake mens hun leste. Plutselig ble ansiktet hennes et eneste stort smil og hun snudde seg mot meg. ”Hvorfor har du ikke levert dette før? Det er jo supert, topp karakter og greier. Frøken Løkkeberg sier at du burde tenke på en karriere som forfatter. Munnen min datt ned og jeg ble stående der å måpe mens hun gikk ut av kjøkkenet.

Det har gått ti dager nå siden Petter fikk med brev hjem fra ”Frøken”. Petter har aldri vært gladere enn han er nå, men han vet med seg selv at han aldri kommer til å gjøre noe slikt igjen. Han har lært at han må være ærlig fordi ærlighet varer lengst. Petter er forsatt et englebarn, men han er nå et englebarn med enda et lite plaster på de hvite vingene.