Kåseriet er skrevet i 1992

Det er nesten ingen sak som har vært så mye i media som de olympiske vinterlekene på Lillehammer i 1994. Avisene og Dagsrevyen står nesten i kø med nyheter, og de kan nesten begynne med faste spalter med OL-sladder. Med denne oppgaven har til og med jeg føyd meg inn i rekken av alle skriblerier om OL. Folk i Norge er helt OL-hysteriske. Det er folk iallfall det på Lillehammer. Bare i en utgave av Stikka kan du lese ti annonser for kjøp og salg av OL-pins.

Det begynner å bli en god stund siden Lillehammer "lurte" til seg de XVII olympiske vinterleker foran nesen på bl.a. Sverige og andre håpefulle kandidater. Mange ble nok overrasket da Samaranch trakk opp konvolutten og meddelte at "Lillihammer is the choice of the olympic wintergames." Etter denne avgjørelsen var det jammen liv og røre i den ennå asfalterte Storgata da. Gata som beholdt asfalten til det haglet litt OL-midler, var full av folk som gikk over fra å bite negler foran en svær TV-skjerm på HH-plassen, til å hoppe rundt av glede. Sannsynligvis faller litt gullstøv ut av pengesekken til LOOC på oss også. Vi har allerede sett hva noen gullkorn kan gjøre med en bygning som Gamle Banken. Lillehammer var ikke akkurat rangert høyest, og vi hadde kanskje litt flaks med avgjørelsen.

Jeg tror flesteparten syntes vi hadde flaks med OL-avgjørelsen, men en del syntes at vi hadde uflaks. Det vanket en hel del pessimistiske tanker om at Lillehammer ville vokse til en storby med de ubehageligheter dette måtte føre med seg. Lillehammer kunne få gateliv med prostitusjon og narkotikamisbruk, hevdet de mest pessimistiske. Dessuten mente man at Lillehammer ville miste sin identitet. Jeg synes iallfall for min del at Lillehammer og hverdagen til oss som bor i byen, har endret svært seg lite siden avgjørelsen om å legge OL i 1994 til Lillehammer. De siste årene etter OL-avgjørelsen har vi sett ishaller og hoppbakker dukke opp her og der. Selv om det har vært litt uenighet om plasseringen av anleggene en stund, virker det faktisk som om anleggene vil bli ferdige før den olympiske ilden skal tennes. Problemene med OL-anleggene dukker kanskje sterkest opp etter OL, for de forsvinner ifølge relativitetsteorien ikke av seg selv. Dette blir politikernes jobb å finne ut av. Men skal kommunebudsjettet gå med til å dekke driften av restene etter OL, kan de alltids stenge et aldershjem eller to.

Optimistene sa at OL på Lillehammer skulle bli redningen for næringslivet i regionen og skape mange arbeidsplasser. Vi har derimot vært vitne til at anleggsarbeidere kommer langveis fra, mens entreprenører i Lillehammer permitterer ansatte.

I starten skulle moroa koste 1,8 milliarder kroner, men som det meste legger også olympiske vinterleker på seg litt med årene. "Litt" er kanskje å ta tynt i selv om prislappen ikke har nådd 10 milliarder kroner, ennå. Gylne fallskjermer og feilinvesteringer har fått skylden for mye av dette. Kanskje Heiberg & Co. skulle sanket litt mer lærdom fra tidligere olympiske leker før de satte av gårde.

I disse dager er vi vitne til OL med pomp og prakt i Albertville. Dette blir en fin mulighet for Lillehammer til å se og lære. Albertville har 17000 innbyggere, og det kan være lærerikt å observere hvordan en annen liten by takler en så stor oppgave som et OL. Hittil har det bare gått bra for Albertville, "Gullvang" og resten av idrettsgjengen.

Jeg synes det er noe spesielt når internasjonale vinter-idrettsarrangement avholdes i Norge. Vi har jo alltid gjort det bra i skisport, og vi skal jo liksom være født med ski på beina. Derfor gleder jeg meg som en av de "privilegerte" som har æren av å bo i OL-byen. Det er jo selvsagt lett å tale positivt om en by der du er født og oppvokst. Likevel tør jeg påstå at Lillehammer vil ta seg flott ut som et "utstillingsvindu" for Norge mot verden under OL.

Kanskje vil et OL med høye kostnader lønne seg på sikt hvis vi klarer å trekke på utlendingene som forhåpentligvis stirrer overveldet inn i fjernsyns-apparatene sine i 1994. I dag ligger mange av hotell-sengeplassene tomme, men du kan likevel høre litt "Sprechen sie deutsch?" i Storgata.