Nei nei gutt, dette må bli slutt. Ikke komme inn i stua før du har tatt av deg lua! Det var altså slik barna gikk ut i gamle dager, med en lue på hodet. I dagens farlige verden er de ikke lenger trygge uten full hockeyutrustning med beskyttelser fra topp til tå. Gudene vet hva som kan hende dem ute i gatene. Men når jeg tenker meg om er det kanskje ikke så lurt med beskyttelsene heller. Alt dette utstyret kan jo føre til overanstrengte muskler og belastningsskader. Jeg tror det er best at ungene holder seg hjemme. Vi har nok av filmer og tv-spill med meget troverdige gjengivninger av naturen utenfor huset. Der nede er de i hvert fall trygge!

Ikke har ungene lyst å gå ut heller. Når jeg tilbyr dem tv-spill, brus og snop, sitter både de og kameratene gjerne inne. Det virker som de trives ganske så bra. Frisk luft må de jo ha, men det får de jo nok av på skolen. De får ikke lov av lærerne å være inne i friminuttet lenger. Har du hørt på galskap?! De må stå ute i all slags vær, enten de vil eller ikke. Hadde lærerne hatt peiling på pedagogikk og psykologi ville de aldri gjort slikt mot et barns vilje. Et barn må få utvikle seg fritt i sitt eget tempo, uten hindringer. De må selv finne ut av hva de har lyst til, og hva de er i stand til. Det ville vert et grusomt brudd på menneskerettighetene å tvinge barn til å gjøre som foreldrene eller samfunnet vil. Vi har derfor samlet oss nå, vi foreldrene. Rektor skal nok få vite at vi ikke finner oss i slik mishandling!

Rektor har vi hatt kontakt med før, ja både han og min sønns klasseforstander. Klasseforstander, man skulle tro at forstand krevdes for å få den stillingen. Men det er tydeligvis ikke slik det fungerer i vår galne, galne verden. Min sønn fikk brev med hjem pga bråk  i timene. Det er jo klart at slikt ikke skal godtas, så jeg og hans mor tok en alvorsprat med ham. Han fikk klar melding om at tiltak måtte gjøres. Hvis han ikke skjerpet seg ble vi nødt til å bli enige om en straff. Selvsagt skulle han få delta i utformingen av straffen, vi ville jo ikke gi ham psykologiske arr for livet.

Det gikk nok ikke mange ukene før vår sønn hadde følge av et nytt brev, ting var visst ikke blitt bedre. Vi ble bedt om et møte med denne såkalte forstanderen. Han mente vår sønn viste tegn på mangel av struktur og dårlig holdning. Han svarte visst frekt overfor voksne og manglet respekt for autoriteter. Forstanderen spurte og gravde om vårt syn på oppdragelse, og kom med ett lass formaninger og krav til oss. Hvem er han egentlig til å fortelle oss hvordan vi skal oppdra barnet vårt?!

Jeg sa det klart til ham: ”Du må jo forstå at sønnen vår svarer fra hjertet. Hvorfor i alle dager skal han krype og bukke og svare slik det passer deg?!” Forstanderen mumlet noe om  frekk i kjeften, men jeg var så sint at jeg ikke fikk det med meg. Vi måtte visst oppdra gutten vår etter en strammere linje, mer struktur…slå…skjær ham opp…bank ham og lås ham inne i et skap…Det var slik han hørtes ut, men vi ble til slutt enige om å gjøre visse endringer mht guttens oppdragelse. Da vi kom hjem ble det straff!

Etter en diskusjon med vår sønn, om hva han mente passet som straff, ble vi enige om at han skulle ta oppvasken og tømme bosset to ganger i uken. Han så så ulykkelig ut når han utførte straffen sin. Jeg var livredd for å ha skapt et ulykkelig hjem for mitt kjære englebarn. Straffen ble redusert til en gang i uken, tror han taklet det litt bedre. Vi trenger ikke stå å passe på at han vasker og tømmer boss, vi stoler jo såpass på ham.