Her i sommer var jeg i Polen. Da snakker jeg hverken om Nordpolen eller Sydpolen, men om landet i sørøst som produserer billige horer og tvilsomme matvarer i rekordfart. Det kan være greit å ha vært der, bare for å brife liksom, tenkte jeg. Det var en søndags morgen, butikkene var stengt og det var mørkt, kaldt og jævlig. Polen, tenkte jeg, og satte avgårde.

Det første som møtte meg, var en lang kø. Inn i landet, ikke ut. Hva er det folk skal her, undret jeg meg. Da jeg endelig kom fram til den forgjettede grensepost, ble jeg stoppet av en svær bamse av en polakk. 210 cm og 160 kg gjettet jeg hans attributer til å være. Jeg var visst nødt til å gi ham passet. "Stavanger?!" brummet han på gebrokkent engelsk. "I WAS in Stavanger!" Jada, jada sikkert, mumlet jeg. Bare gi meg passet tilbake du. "I was a seaman in, you know. Ten years ago." Jeg endte opp med å forklare den pratesyke fyren hele ruten jeg skulle kjøre. Så, endelig, var jeg inne. Det første som møtte meg i det nye landet, var en enorm, forlatt murbygning som så ut som en blanding av et nedlagt atomkraftverk og et fengsel. Klokka hang fremdeles på veggen. Halv elleve, jeg var tidlig ute.

Jeg stoppet ved første og beste butikk, som tilfeldigvis var 10 meter fra grensen. Eller, butikk og butikk. Dette så mer ut som et typisk norsk bygdemarknad. Bort sett fra at dette var 10 ganger billigere og 10 ganger mer miserabelt. Jeg steg ut av bilen, og ble med det samme nedrent av en kort, skallet mann med et arr over øyet og en lang satanistfaen som begge prøvde å prakke på meg røyk. De klarte det til slutt. Jeg røyker jo ikke, men billig var det.

Etterhvert som jeg forvillet meg lenger og lenger inn i dette spindelvevet av boder, ble det bare verre og verre. Fra høyttalerne runget det "kokorokoko, ich bin der Anton aus Tirol" og på veggene hang klær av merker som Deisel, Lewi’s og Hally Hensan. Til slutt havnet jeg inn i et hull av en kafé. Først var jeg nesten sikker på at jeg var kommet til the Mos Eisley Cantina, men etterhvert oppdaget jeg at noen av alienene snakket tysk. For et freakshow! Men jeg mannet meg opp, og klarte å trykke ned en hel sigøynersnitzel.

Men nå hadde jeg fått nok av dette stedet. Jeg banet meg vei gjennom ivrige selgere, tyskertøser og annet fantpakk tilbake til parkeringsplassen. Etter visitten der prøvde jeg meg på en liten sightseeing-tur innover i landet, men innså etter et kvarter at her var null og niks å se, så jeg snudde og kjørte tilbake. Kryssingen av grensen gikk litt raskere denne gang, og i mitt siste øyeblikk i dette landet snudde jeg meg for å se på klokka på veggen. Halv elleve, alltid halv elleve. Men nå var det tilbake til pizza, fotball-EM på TV og Deutschland, Deutschland über alles...