Hva betyr egentlig det vel anvendte verbet "å glemme"? Er det mange som bevisst bruker det som en unnskyldning, er det underbevisstheten vår som spiller oss et puss eller er det rett og slett en av livets mange uforklarlige rariteter? Det kan være vanskelig å svare på disse spørsmålene, men ingenting er umulig, så jeg har lyst å prøve likevel. En ting vi kan si sikkert er at det alltid er noe som blir glemt, enten det er gjenstander, avtaler eller viktige begivenheter. Ikke kom og fortell meg at det aldri har hendt deg. I så tilfelle har du bare glemt det! Det er 3 faser i hukommelsesprosessen; 1. Inntaksfasen, 2. Bearbeidingsfasen og 3. Gjeninnhentings-fasen. At ne eller annen liten feilkobling kan ha blitt gjort innenfor disse tre fasen er slett ikke utenkelig. Hukommelse dreier seg om det å bevare informasjon over kortere eller lengre tid, enten det er inntrykk (ansikter, stemmer, melodier), erfaringer vi har gjort oss, kunnskaper vi har oppnådd, situasjoner vi har opplevd eller ferdigheter vi har utviklet. Det er klart at det er forskjell på visuell hukommelse og verbal hukommelse, men dette kommer litt an på hvordan du er som person og hva du er vant til fra oppveksten av. For en dyslektiker vil det naturlig nok være lettere å huske et bilde av Bill Clinton enn hele hans biografi. En teori det er blitt forsket mye på er også om hukommelsen vår egentlig er situasjonsbetinget, og gir de data "den" mener er nødvendig eller best for å takle et problem eller en bestemt situasjon. Dette kan kanskje forklare hvorfor Charles Manson endte opp som den massemorderen han til slutt ble. Du kan vel ikke vente noe annet etter at han hver helg i 12 år overnattet med sin senile bestemor som trodde at en av hovedingrediensene i eggedosis var katter. Men ingen er i dag helt sikker på hvordan menneskets hukommelse er bygget opp. Det eneste som kan sies sikkert er at hukommelsen vår svikter fra tid til annen, enten det er korttidshukommelsen eller langtidshukommelsen.

Jeg skal starte med å fortelle en historie fra slutten av krigen, rundt 1944. Eller var det i 1945? Uansett, historien handler om en mann som var så forferdelig glemsk. Et av hans faste uttrykk var "Kom jeg, eller gikk jeg?" Dette er en historie som har fascinert meg opp gjennom årene, historien om professor Tanke. Professor Tanke var en lege av ypperste kvalitet, men han begynte å dra på årene. Alle hans pasienter hadde kjent ham fra den tiden han husket hvor han bodde, så de turde fortsatt å gå til ham. Men dersom noen nye pasienter dukket opp på Tankes kontor!
- God dag. Er De professor Tanke?
- Det stemmer, ja. Har du avtalt time?
- Ja, jeg pratet med en mann her tidligere: Det måtte ha vært Dem.
- Nei, hvorfor det?
- De er den eneste mannen, om ikke personen her, er De ikke?
- Jo, jeg er vel det.
- Da måtte det ha vært Dem!
- Vel, du får komme og sette deg inn på kontoret mitt, da.
- Har De kontoret Deres inne på et bøttekott?
- Nei. Hvorfor sier du det?
- Det er døren til et bøttekott De åpner.
- Ja, søren klype. Det var feil dør, ja! Forresten, skal du ha behandling eller skal du til å gå?
En ting skal være sikkert, og det er at unge herr Hansen aldri kom tilbake i hvert fall!

Å ha "evnen" til å glemme kan både være bra, dårlig eller ofte også nødvendig. Hvem kan vel ikke identifisere seg med en forglemmelse av en viktig dato, enten det er bursdag, bryllupsdag eller andre viktige begivenheter. Hva skjer med den unge, nygifte mannen som kommer hjem uten gave til kona på deres 1. bryllupsdag? Det kan være 1 av 3: 1) - Hei kjære, hvordan har dagen din vært?
- Bare bra," sier hun med et lurt smil.
- Du har ikke med deg noe spesielt hjem fra jobben i dag, vel?
Mannen leter fortvilet gjennom utallige arkiv langt bak i hodets mørkeste avkroker. Hva er så spesielt med i dag? Hva er det hun mener? Med et definitivt tilgjort smil sier han:
- Nei, hva mener du.
- Å, tullebukk, det vet du da godt.
Mannen nikker og smiler, men vet ikke hva han begir seg ut på. Så kommer han på datoen. Å, nei!
- Du må unnskylde meg kjære, men jeg glemte igjen noe viktig på kontoret.
Nå vil konen tro at han har glemt igjen presangen til henne på kontoret og er bare lykkelig. Alt er bra!

2) Samme historien utfolder seg, bare at nå tror/skjønner konen at han har glemt av hele bryllupsdagen. Det blir et fryktelig rabalder, og det hele ender med en ung mann i en bar som heller innpå med den ene halvliter’n etter den andre. På den annen side, i den unge familiens hjem, sitter en fryktelig skuffet kone og gråter sine modige tårer. For en ulykke!

3) Utgangspunktet er fremdeles den samme historien, bare at nå har mannen glemt at han kjøpte en ring til konen sin dagen i forveien. Han kommer heldigvis på gaven og plukker den frem, men konen blir bare sur. - Hvorfor kan du ikke lage litt spenning og si at du hadde glemt den eller noe slikt. Den unge mannen skjønner ikke hva han har gjort feil, men han glemte ikke nok. Og det må man!

Så er vi nok en gang tilbake til utgangspunktet. Hvordan har glemsel blitt så vanlig i vårt samfunn? Det finnes flere teorier om hvorfor folk glemmer, deriblant at det er en liten hjernefeil, muligens stress eller så enkelt som at vi av natur er glemske. I mange tilfeller kan nok en mindre hjernefeil være sannsynlig, ja. Det som ligger vår tid nærmest er selvfølgelig at vi er glemske av natur, med det forbehold at i oppveksten kan glemsel motarbeides av foreldre og andre i miljøet rundt, eller øke glemselen vår. Psykologene mener det er arv og miljø, som alltid. Noen eller noe må jo ha skylden. Det verste som finnes for mennesker er nemlig hendelser og begivenheter vi ikke kan forklare. Dette er noe av grunnen til at det forskes svært mye på dette området. Som selvoppnevnt hobbyforsker har også jeg mine egne teorier om hukommelsen og glemsel, men først og fremst om det å glemme med egen vinning. Jeg tror nemlig at en kan trekke mye ut av de situasjoner mennesker glemmer ved i dag, og bruke de fakta en da får på bordet for å legge grunnlag for nye teorier om emnet.

"Ho, ho, ho and a bottle of Rum" - teorien:
Hvor mange ganger har du ikke møtt på folk ( skulle ønske jeg kunne si det var flest ungdommer ) som har gitt fylla skylda. - Nei, jeg husker ikke flisa av hva som skjedde i helgen. Jeg var så full, det var så artig. Her er det så godt som krystallklart at dette gjelder mennesker som ikke har det noe gøy når de er ute eller på fest. De er nødt til å drikke så mye at de ikke vet hvor de befinner seg, på månen eller med hodet nedi den store hvite brønnen ( også kalt toalettet ). Men det jeg betviler er om de faktisk ikke husker noe. Jeg tror heller at de fortrenger begivenheter som ikke har vært så festlige og lar det med vilje gå i glemmeboken.

"Tabbe" - teorien:
Hvor uendelig, ufattelig mange har ikke sagt at de ikke husker pinlige situasjoner med dem selv i hovedrollen. Øyeblikk hvor du gjør en kjempetabbe, enten det får konsekvenser for deg eller andre, blir bare visket bort fra hukommelsen som en fis i vinden. Det er vel logisk at det er ingen ting du lærer av som feil?! Derfor har jeg nå, som på ekte hobbyforskerers vis, bevist at mennesket har evnen til å styre hukommelsen selv. Har vi ikke? Nå ble jeg litt usikker, men jeg tror det var noe slikt jeg leste i et utdrag av professor Karl Halvor Teigens visdoms-ord.

Men på ett eller annet sted langt bak i hjernebarken går det en magisk grense, en strek så tynn som Leif Juster, som balanserer mellom minner vi har fortrengt og minner vi bare ikke klarer å hente frem igjen. Hvem skulle vel ikke ønske å huske mer av sine besteforeldre, og sine første leveår? Derfor synes jeg ikke dette er et tema som skal flyttes til side med et morsomt skråblikk. Jeg synes det er tragisk med eldre mennesker som opplever å få Alzheimer og hukommelsesproblemer, og ikke engang husker sine egne barn! Det er heller ikke kjekt, jeg skal ikke nevne navn, for min gamle grandtante å få grandonkel hjem på besøk midt på natten kun iført tøfler og laken ( festet som kappen til Supermann ), på rømmen fra aldershjemmet like bortenfor. Det er heller ikke godt for forkjølelsen til grandonkel, ja, for han har jo vært konstant forkjølet i 4 og ½ år nå. Og jeg tviler noe på at helsepersonellet synes det er så fordømt festlig når det har skjedd like mange ganger som et føll ramler. Nå er besøkene ikke fullt så hyppige, men grandonkel finner stadig på nye triks på aldershjemmet likevel, han. Det siste jeg hørte var at han hadde fått tak i noen klinkekuler fra sitt barnebarn som hadde vært på besøk, og at han hadde lagt dem fint bak døren inn til soverommet sitt. Du kan tro at sykesøster Halsberg fikk problemer med å holde balansen. Dette var da også siste gang grandonkel fikk se søndagsfilmen på Tv2, som ikke nødvendigvis behøvde å være "Home Alone 2".

Det er ingen tvil om at glemsomhet kan få alvorlige konsekvenser, som f.eks. da mamma "tilfeldigvis" hadde glemt passene våre da vi skulle til Tyrkia på ferie. Den ferien ble ikke noe knallsuksess, for å si det mildt. Vi havnet nemlig isteden opp i ei campingvogn i Valldalen, hvor vi hver morgen i ei uke våknet opp 3 m unna 30 gladkristne, polske jordbærplukkere, som sang polske hymner. Men likevel kunne det vært greit om mamma virkelig glemte igjen passene og flyet hadde styrtet. Men for å være helt ærlig tror jeg hun gjorde det på kommando av sin sunne fornuft ( som da må være sterkere enn hukommelsen? ), ettersom det tross alt var krig i store deler av det svartsvidde landet hvor de fleste handelsmenn snakker bedre svensk enn våre egne naboer gjør selv. Alt i alt ender en opp med at det er vanskelig å si hvorfor mennesker glemmer, men at vi kanskje ikke alttid gjør det uten innflytelse fra våre egne tanker. Nå håper jeg virkelig at jeg husker å lagre dette arbeidet, for ellers må jeg gjøre alt om igjen, kanskje ta meg fri fra skolen i morgen for å arbeide med stilen. Hmm