Barn, ungdom, voksen. Det er slik det går; trinn for trinn. Dette er noe alle går igjennom, og som ingen kan forandre på- med mindre du dør da selvfølgelig. Hvorfor er det da sånn at de forskjellige aldersgruppene blir så ufattelig irritert på hverandre? Det er klart at ungdommen blir litt sur på de voksnes regler og lover, men det er en helt annen sak når de voksne blir sur på ungdommen. De har tross alt vært der, og vet hvordan det er. Hvilken rett har de til å klage på oss?

Vi blir blant annet kalt late. Late du liksom. Av og til lurer jeg på om de voksne helt har glemt sin egen oppvekst.. For det første er det ikke sånn at vi faktisk ligger i sofaen hele dagen, det er oppskrytt. Hele uken jobber vi med skole, fritidsaktiviteter og andre hobbyer som opptar oss. Da er det bare rett og rimelig at vi skal få lov til å lade batteriene i helgene. Hvordan du kommer til kreftene igjen, det er vel ditt eget valg. Venninnene mine tok meg en gang med på fest i nabohuset, et avbrekk fra de vanlige rutinene. Da jeg sto der og så på dem forsto jeg hvorfor de holdt helgene så høyt i akt. De hadde det kjempemorsomt! Humøret var på topp, og alt slitet fra uken kom sivende ut av ørene. Problemet med denne avslappingsmetoden er at den ikke varer så lenge. Neste dag er du mildt sagt tom for krefter. Da er vi tilbake til det å ligge på sofaen- nå har vi jo en grunn til å ligge der.

En annen ting de voksne klager på er vår sosiale omkrets. Hva i huleste har de med det å gjøre? Jeg velger selv mine egne venner, og står for mine valg. Hvem som helst kan ikke komme og påvirke meg- i alle fall ikke en voksen. Det blir rett og slett for dumt. Jeg kan ikke forstå bekymringene deres, for de har ingen grunn til å tvile på meg. Kanskje det er omvendt da. Kanskje de tviler på om de har gitt meg den oppdragelsen jeg «trenger,» for å kunne vite hvem som er «god eller dårlig.» Jeg vet nå ikke helt hva de tenker- de voksne altså, men det er neimen ikke det samme som oss ungdommen!

Vel, det går vel bra at de kommenterer vår sosiale omkrets, men nok for være nok. Jeg kjenner at jeg blir litt ekstra rød i toppen når de begynner å spørre om jeg egentlig har en sosial omkrets. Argumentene deres for denne påstanden er ikke så altfor avvæpnende heller, for de rakker ned på dine tekniske duppedingser. Mobilen for eksempel. Det er visst noe av det verste jeg gjør, og ikke minst det meste. Det er nå min logiske hjerne begynner å fungere. Hvis foreldrene mine ikke vil at jeg skal bruke telefonen, hvorfor i all verden ga de meg en mobil i utgangspunktet? Det gir ikke mening- ikke for meg i alle fall. Verst av alt er at hele livet mitt ligger innpå den telefonen. Jeg tror ikke foreldrene mine har hørt om hverken: meldinger, facebook, twitter, snapshot, kontakter, keek eller instagram. I så fall kan deres uvitenhet dempe litt på min enorme frustrasjon. Jeg forstår at de ikke forstår. Hvordan skal de kunne forstå fra starten av? De er jo begynt å bli litt gamle og gammeldagse. Det er synd at de ikke innser at disse nye fenomenene allerede har tatt over.

Når vi først er innpå det å være gammel, så er det slett ikke enkelt å være ung heller. Bare se for deg din egen familie. Du har noen voksne, og noen barn. Barna utnytter de voksne, og de voksne utnytter barna. Når det er toveis, da går det som regel bra. Det som derimot ikke går bra, er når de voksne begynner å kreve mer fysisk arbeid fra barna. Ja, her får vi nok en gang høre disse tåpelige argumentene. Det er opplagt at det første de overbeviser oss med, er det de sist innrømmer- nemlig alderen. Hvis du går hjem og forteller foreldrene dine at de er begynt å bli gamle, da kan jeg love deg at du vil angre disse ordene. Er det noe de voksne hater, så er det sin egen alderdom. Jeg synes dermed det er ganske mistenkelig når de kommer og forteller deg at du må støvsuge huset på grunn av deres dårlige rygger. Rygger som ikke kommer av noe annet enn alderdom og utmattelse. I tillegg komplimenterer de deg for din gedigne muskelutvikling, og hvordan de kan se og føle at du begynner å bli voksen. De snakker om at vi smisker? Skam på fingeren..

Kallenavn er også ganske vanlig. Jeg har allerede nevnt ett: lat, men vi har ganske mange flere. De voksne beskriver oss i hytt og pine, og ikke bare med uskyldige ord. Jeg kan fortelle ganske mye om hvert kallenavn, men de fleste er det mulig å tenke seg til selv: selvopptatt, løs, dum, trøbbelmaker, festsøker, arrogant, nesevis, bedreviter, pyntedukke, jålete, stilløs, outsider, slem, upålitelig, barnslig, uvitende osv. Ungdommen bryr seg egentlig ikke så mye når disse ordene kommer fra kjedelige, teite voksne. Det svir mye mer når det kommer fra en av dine jevnaldrende. Da er vi kommet inn på temaet mobbing. Mobbing er noe som de fleste vet hva er, og som mange opplever. Vi har forskjellig typer mobbing, og kallenavn kommer under det som typisk blir kalt «jentemobbing.» Her snakker vi om manipulering, baksnakking, falskhet og utrolig sårede følelser. Hvis det er noe som virkelig er vanskelig når du er ung, så er det jenter. Både å være jente, og å prøve å ha noe med jenter å gjøre. Jeg synes oppriktig talt synd på alle jenter, men stakkers gutter! Vi jenter kan virkelig manipulere, og hvem er vel enklere enn våre kjære guttevenner og kjærester. Ung kjærlighet, det skal visst ikke være enkelt. Jeg hadde en beundrer for en liten stund siden, noe jeg ikke visste om.. Helt til den ene dagen da venninnen min kom og fortalte det til meg. Fy søren, så flau har jeg aldri vært. Stakkars gutt hadde ikke klart å finne ut om jeg var interessert eller ikke, for jeg sendte så blandede signaler. Det ble nå ingenting der, men jeg har hørt ganske mange lignende historier, og forståelsen min for gutters forvirring har bare økt siden.

Likevel er det nok jentene som har det tøffest som ung, det mener i alle fall jeg. For å demonstrere dette litt bedre kan vi ta for oss mote. Modeller og mote. Her snakker vi image og stil for de fleste, men for oss andre snakker vi om en lang tunge som stikker ut. Det finnes egentlig ikke så mange syltynne modeller. De blir redigert, for himmelens skyld! Likevel klarer de å ødelegge jenter flest. Som om ikke disse «nydelige» damene er nok til å gjøre folk flest utilpass, bærer de klær av nyeste mote og største nødvendighet. Jada, liksom! Jeg har et skap med fullt brukbare klær, og er selv relativt fornøyd med min egen stil. Hva er galt med min stil, du motebransje?

Nå har jeg opplyst deg litt mer om det å være ung- får jeg håpe. Som du sikkert forstår er det langt fra lett! Heldigvis er man ikke ung for alltid, og forhåpentligvis vil ting forandre seg med tiden. Det blir gøy når vi er voksen, da er det vår tur til å rakke ned på ungdommen. Fortelle dem lange, kjedelige historier om hvordan det var da vi var unge. Prøve å forberede dem for hva som kommer senere. Synd de ikke kommer til å høre på oss, for vi får erfare det i bøttevis…