Kvinnedagen er ikke lenger hva den var. I de gode gamle syttiårene fyltes gatene av rebelske rødstrømper som marsjerte med trillrunde stålbriller og lilla skaut i striregn, mens de taktfast skrek sine krav. Skummende av raseri sto de rundt pornobålene og hatet mannssamfunnet, som om det var et ondskapens imperium. Snart er bare Rolv Wesenlund den eneste her i landet som bærer røde strømper. Dette gjør han visstnok fordi det skal bli lettere for fruen å sortere strømpene etter vask.

Den tidligere så snille og harmløse ”Dama” på gata har blitt rene Bruce Lee. Kari Nordmann går på Karatekurs, kickboksing, og selvtilliten har aldri vært bedre. Våre kvinner har blitt tøffere enn toget. Dagens kvinner bruker porno, stjeler som skjærer, avlegger jegerprøven og røker seg til døde.

Kvinner over hele verden marsjerer i demonstrasjonstog på 8. mars. De fleste vet egentlig ikke hvorfor de marsjerer, men de marsjerer likevel som om det skulle vært 17. mai. Det har blitt en trend å marsjere. Det er nok det sosiale og smårebelske som lokker både unge og gamle til å marsjere så fort sjansen byr seg. Vi menn blir uforsvarlig overlatt til oss selv, og kastet inn i heksegryta som etter nærmere skue består av bleieskiftarbeid og mating av mormor og de åtte ungene.

Unger - noen små motbydelige vesener som tror de kan få alt de peker på. Allerede i barnehagestadiet og muligens enda tidligere, finner ungene ut at de er forskjellige. Noen har innover, mens andre har utover. Jentene får dukker, skjørt og langt hår, mens gutta får brannbil. Det blir altså en slags form for forskjellsbehandling allerede på dette stadiet. Hvordan skal man gå fram for å endre noe som er så nøye banket inn i våre hoder og vårt samfunn generelt? Vi kunne jo prøvd å oppdra gutter og jenter helt likt, vi kunne lagt ned forbud mot å gi lekebiler til gutter og dukker til jenter, vi kunne jo straffet foreldrene ved å ta fra dem kontantstøtten deres eller tvunget dem til å innrullere barna på en annenrangs skole uten ventilasjonsanlegg. Da kunne vi nok fått en slutt på denne evige forskjellsbehandlingen. Men hva gjør mamma når lille Berit gråter og vil ha tilbake sin grusomt feilproporsjonerte Barbie?

En ting er sikkert: ingen kan nekte for at menn og kvinner er to vidt forskjellige skapninger. Så vidt jeg vet, er det både noen betydelige forskjeller i både anatomisk oppbygning og i hjernene på disse nesten hårløse apene som regjerer på Jorden. Flokkinstinktet lever videre i begge varianter av den menneskelige rase; i menn manifesterer den seg helst som møljeslagsmål eller fotballkamper, mens hos kvinner kan den bestå av noe så naturlig som å slå følge til toalettet. Vi finner jo selvsagt små forskjeller, til og med individer som har blitt plassert i feil kategori eller som skiller seg ut fra stammen sin på andre måter, transseksuelle, homofile og alle disse som vi ikke snakker altfor høyt om, i alle fall ikke rundt middagsbordet eller i nærheten av de eldre.

”Gro effekten” har formalisert kvinnenes sosiale og økonomiske rettigheter. Det er ingen tilfeldighet at kvinner anses å være mer intellektuelle enn menn. De leser flere bøker, går på kurs, på konserter og i teater. Ingen vet sikkert hva mennene driver med. Antakelig ser de på fjernsyn, i visshet om at fjernkontroll er den eneste kontrollen de fortsatt innehar. Man finner det samme mønster i hverdagen omkring seg. Kvinner jobber og steller i stand. De baker, syr og tilbereder. Mennene derimot, slår og plager, stifter ild og velter gravsteiner når de da ikke sitter og får fantasien ødelagt med sine dataspill. Spill som i hovedsak handler om å drepe flest mulig på kortest mulig tid. Men allikevel er næringslivet nesten overflødig av halvfeite femtiåringer som febrilsk prøver å skjule månen med diverse tupeer. Hvor er kvinnene?

I vår politisk korrekte tidsalder skal det helst ikke diskrimineres (hvis det da ikke kommer en kvinne til fordel), og kvinner skal inn og styre vår nasjon ved hjelp av tvang. Mange sier at et demokratisk samfunn bygget på likeverd og rettferdighet må først og fremst ha full likestilling mellom kjønnene. Når ikke engang flere tiår med kvotering og nye anti-diskrimineringslover hjelper kvinner noe særlig i å få lederstillinger, kan det rett og slett bety at de ikke vil ha disse stillingene? Finnes det kanskje fortsatt noen håpløst gammeldagse kvinner som egentlig bare vil ha en trygg tilværelse med mann, barn og masser av gjeld, akkurat som sine mødre og deres mødre før dem?

I følge anerkjente forskere vil dette endres med tiden. Mange tegn kan tyde i retning av at mannen hører hjemme på historiens skraphaug, sammen med de mange andre primitive påfunnene fra forrige årtusen. Snart kan vi erstattes av sædautomater gatelangs. Vi menn havner nok snart på lista over utryddingstruede arter. Kan det være på tide å etablere en mannsdag for å opprettholde mennenes rettigheter og som et maskulint motstykke til kvinnedagen?

Kilder

http://oracle.dna.no/dna2/plsql/debatt_debatt.vis_debatt1?lokaldebattid=602&xliste=0

http://www.likestillingsombudet.no/

http://www.kvinnebasen.no/

http://www.kvinnesak.no/