Det er mandag ettermiddag, og sola står lavt over hustakene. Det er nesten ikke folk i gatene, bare et og annet knøtt på trehjulssykkel på vei hjem fra barnehagen sammen med mamma. Den lille jenta med museflettene titter forskremt på den knøttlille Mazdaen som kommer i 120km/t gjennom gatene. Forbi barnehagen, skolen og butikken. Den kjører på to hjul rundt et hjørne mens det piper i dekkene. Kurt Nilsen (og det som verre er) har satt tenna i høytalerne og vræler ut gjennom de åpne bilvinduene. Den lille asiatiske bensinmotoren går jevnt på 4000 omdreininger, mens Mazdaen fortsetter sin ville ferd gjennom fotgjengerfelt og trettisoner. Den kjemper seg opp en lang og slitsom bakke, med asylmottak, fotgjengerfelt, busslommer og lekeplasser. Men farten er den samme, om ikke høyere.

Sjåføren av den lille bilen tar en titt i speilet. Men ikke for å se etter medtraffikanter. Hun må jo være sikker på at mascaraen fremdeles sitter som den skal. Hun skjener ut i et lyskryss på Østfolds (og kanskje Norges) største potetåker, E18. Farten økes, nesten uten at hun merker det. Hun bytter sang på stereoen, mens hun tar seg en tyggis og sender en tekstmelding. Hun kjører forbi alle biler hun tar igjen. Rett før hun kommer til neste by, med svømmehall, lokalavis og rundkjøringer, skjer det. Hun mister kontrollen over den lille bilen, den skjærer over i feil kjørefelt og treffer et vogntog som kommer i motsatt retning. Den knøttlille, søte Mazdaen er borte. Den forsvant innunder vogntoget. Kurt er stille. Dødsstille.

Det er tirsdag. En stille og rolig ettermiddag. Gutta i dongeri og myggjagere kaster drømmende blikk mot den lange, lave og brede Chevroleten fra 60tallet som cruiser igjennom gatene i et behagelig tempo. Grillen er helt nede i asfalten, og den mattsvarte bilen må krype over de opphøyde fotgjengerfeltene for ikke å subbe. Straycats’ rockabilly gjør herligheten komplett. Den store åttesylindra motoren buldrer godt under det lange panseret. Slik skal en bil være. Stor, trygg og amerikansk!