Sier man i fra om at man blir mobbet, er man en taper. Sier man i fra om at han som sa i fra om at han ble mobbet ikke er en taper - er man en forræder. Sier man i fra om at han som sa i fra om at han som ble mobbet ikke er en taper, ikke er en forræder – er moren til vedkommende både en taper og en forræder. Da er det kanskje ikke så vanskelig å skjønne at det er vanskelig å si ifra når noe er galt.

 

Det gjelder jo ikke bare mobbing heller. Jeg er sikker på at det ikke bare er jeg som har eller har hatt problemer i livet. Livet er steintøft, og ingen kommer ut av det med livet i behold. Men siden vi nå bare lever en gang, hvorfor sier ikke menneskeheten i fra når noe er galt? Er vi bare for store idioter til å leve i denne alt for kompliserte verdenen? Vi er jo faktisk verdens mest intelligente skapninger. Verdens mest intelligente skapninger. Wow. Nå skjønner jeg hvorfor jeg får prestasjonsangst når jeg skal prøve den nye saltbørsa til naboen for første gang. Men så kommer det store spørsmålet: Hvorfor spør jeg ikke bare den snille naboen om hjelp? Han sitter jo rett ved siden av meg, og jeg kan jo bare stille han et vennlig spørsmål. “Kan du vise meg åssen denne greia funker?”

 

Jeg tror forklaringen på dette er at vi frykter det verste. Maten er jo ødelagt om jeg plutselig tømmer alt saltet på en gang på maten min, og folk vil jo se rart på meg om jeg ikke får noe ut i det hele tatt, og bare dropper hele den greia med saltet, og de vil se enda rarere på meg om jeg faktisk på spørre om hjelp til å gjøre noe så enkelt. Se rart på meg. Shit, da har man virkelig rota det til, altså. Nei! Og det er dette mennesket ikke forstår. Og det er dette som gjør meg irritert, og uansett hvor ironisk det er, så er jeg slik selv også. Jeg må også bygge opp mot og styrke for å takle utspylingen av ordene: “Kan du viste meg åssen denne greia funker?”

 

Det er jo mye som er verre enn ikke å skjønne hvordan en hypermoderne saltbørse funker da. Du har jo for eksempel de guttene som ikke har peiling på biler, og de jentene som ikke vet hva “The Twilight Saga” er. Neida, de jentene finnes ikke. Men det finnes jenter som er redde for å si ifra når noe er galt, eller når de trenger hjelp med noe.

 

Selv om det er en del av sjarmen, så skjønner jeg meg ikke på tenåringsjenter som er i konflikt med andre tenåringsjenter i uker, måneder og kanskje år.

 

I stedet for å ordne opp i noe ved å si ifra, få hjelp, fiks problemet og herved bli ferdig med saken - så fortsetter en indirekte, u-intim men knusende personlig tredje verdenskrig i hodene på de to jentene som “hater” hverandre. Virkelig jenter… virkelig? Jeg har bare en ting å si til du som kjenner den igjen her: “Kan du vise meg åssen denne greia funker?” fordi dette er en greie jeg virkelig ikke skjønner meg på, selv om man her igjen ser en sammenheng mellom å si ifra og drite seg ut, der den som sier i fra om tenåringskrangelen er den som blir stemplet med TAPER på rumpeballene.

 

Noe annet som frustrerer meg er politikken i Norge. Sammenlign norsk politikk med amerikansk politikk. Da ser man fort hvem som er retorisk overlegen. Dette har vel med at retorikk ikke har vært et viktig tema i norske skoler før nå nylig, mens det har vært et viktig tema i USA i flere år. Men politikk er politikk, og de myke politikerne i Norge er kvalmende sårbar. Om noen er kritisk til noe, er man automatisk en forræder og et forferdelig menneske, mens i USA må man være kritisk, hard og realistisk for å vinne. Norge har jo faktisk noe å lære av USA når det gjelder å si ifra.

 

Jeg har selv opplevd flere episoder der noen har sagt i fra om noe alvorlig. For noen år siden var det for eksempel en som daglig ble plaget av noen andre elever. Det gikk sin tid før det skjedde noe. Han ventet nok på at lærerne skulle skjønne hva som skjedde, men etter en stund ble han nødt til å si ifra, fordi gjett hva? Lærerne er ikke tankelesere.

 

Uansett, poenget med historien var at alle snakket om hvor teit det var av han å si ifra, hvor barnslig, feigt og “homo” det var. Igjen sto jeg med en problemstilling; bør jeg si ifra, eller bør jeg bare la de rulle seg selv inn i ironien i det de sa? Nei, jeg sa ikke ifra. Hvorfor? Fordi i noen tilfeller er det best bare å holde kjeft. Jeg mener, selv om man ikke er enig i noe, trenger man ikke å være uenig i det. Såpass vet jeg - jeg er jo tross alt verdens mest intelligente skapning.

 

Men er det noen positive sider ved det å si i fra når noe er galt? Ja, selvsagt. Kanskje lærer du deg hvordan du får saltet maten din sånn akkurat passelig mye, hvordan du skifter dekk på bilen, om du egentlig holder med “Team Edward” eller “Team Jakob” eller kanskje du får vite hvor viktig en god skolegang med venner og morsomme friminutter og skoletimer kjennes ut – ja, om de i det hele tatt finnes.

 

Si ifra, ikke vær som verdens mest intelligente skapning, for sannheten er at mennesker er ikke så intelligente som de skal ha det til. Jeg er et menneske, og jeg føler meg ikke så veldig intelligent når jeg ikke får til å bruke en saltbørse, og attpåtil ikke tør å stille den sju år gamle naboen min et spørsmål nesten like lett som “hvordan går det”. Ja, jeg snakker om spørsmålet “kan du vise meg åssen denne greia funker?”