En matpakke kan være så mangt. Bare en liten tørr brødskive med svett ost. Som bare ligger der. Venter på å bli spist. Venter på å bli tatt opp fra sekken, pakket ut av pakken, for så å bli stappet i munnen. Den vil bare bli tygget litt på, smakt på, ikke bli kastet slik som alle de andre. Men hvem vil egentlig ha den? Hvem vil vel ha tørr skolemat?

Maten i matpakken skal se bra ut. Være litt morsom. Den må ikke være make som alle andres. Hvordan lage den? Salat er bra, masse salat. Litt fersk tomat, noen skiver, ikke for tynn og ikke for tykk. Agurk, skåret ut som små søte hjerter. Ost, det kan funke, bare den ikke svetter. Jeg tror deodorant ville ødelagt smaken. Skinke, den biten passer ikke inn på min mat. Gris, stappet inn i en maskin og trykket ut igjen, rundt, som en pølse, skåret i biter. Nei, skinken kan du få! Men paprika må vi ha. Mange strimler med paprika.

Så kommer pakkingen av maten, selve matpakkingen. Det er dette som avgjør. Maten blir pakket, puttet ned i sekken, der den må tilbringe halve skoledagen. I mørket, på bunnen av sekken, trøkt ned mellom bøkene. Bakteriene danser tango og formerer seg vilt mens de venter på at jeg skal ta den opp, åpne den og spise den.

Jeg har faktisk tenkt å spise denne, den virket så god. Jeg åpner den, og finner ut at skiven har blitt seig. Osten har igjen blitt svett. Agurkbitende har krympet, de er ikke lenger formet som hjerter, men er blitt små, små tørre biter. Jeg kunne ikke engang gitt dem til marsvinene mine, så ekkel er de. Tomaten har blautet det hele. Delikat? Nei, til og med den perfekte matpakken ble ekkel. Blir bare skuffet.

Nå da? Skal vi bruke penger? Ikke noe problem det, bare jeg har. Kunne jo selvfølgelig spørre om å låne av noen. Oda, Thomas eller Maren, de er faste låne-bort-folk. Men jeg har faktisk penger. Jeg trekker opp en 50-lapp fra lommen. Tar den opp, og ser på den rare mannen. Han ser bort, vil ikke se på meg nei. Jeg glor på ham, lenge. Han bare er der som en eller annen kis. Jeg bestemmer meg for å gi ham fra meg. Han er gammel, for gammel for meg i alle fall. I grunnen passer han sammen med kantinedamen. Navnet hans er Peter Christen Asbjørnsen. Men stakkers kantinedame, han er allerede død, for over hundre år siden faktisk. Døde i 1885. I gamle dager gikk han rundt med en eller annen kis og samlet inn eventyr. De ble visst veldig populær de. Nå er han altså her på min 50-lapp. Jeg leverer ham videre. Nå er det min tur til å sende ham videre, slik som han sendte eventyrene videre til oss.

Jeg ber om et ostehorn, med ost, som ikke er svett, men akkurat passe myk. Smør også, slik at ostehornet blir litt mykere, det får en mulighet til å smelte på tungen. Dette er ikke som en eller annen tørr skive, denne glir ned, ved hjelp av litt smøremiddel, smør. En søt iste takk, det tør jeg ikke si, bare inni meg. Ber bare om en iste, det vanlige. Men den er søt da, søt som sukker. Ikke så søt som Monica, men likevel søt.

Kantine damen strekker ut hånden, etter pengene mine. Jeg ser på Peter en gang til og bare gir ham fort fra meg. Hun tar pengene og finner frem noe veksel. Denne fyren jeg får tilbake er kongen. Ikke så mye, men kanskje litt yngre enn Asbjørnsen.

Jeg setter tennene i ostehornet. Kjenner den gode smaken, får en god følelse i magen. Den forsvinner med en gang jeg tenker på at i morgen, da er det ingen skolemat, fordi mamma sitter hjemme og venter på kongen, fyren på den gamle pengen min.