Da kom dagen jeg hadde ventet på og gruet meg til igjennom hele sommerferien. Den første skoledag. Ny sekk og skrivebøker fylte sekken. Et brev i lomma som ønsker velkommen til skolestart her på Trondheim Katedralskole. Mens jeg sitter der tenker jeg på det at min far og onkel og resten av slekta som har gått på Katta kanskje har sittet i dette rommet og følt det samme. Men har vi ikke gjort dette før? Dette er vel 5. Gangen jeg har begynt på en ny skole. Første gang var jeg sju år gammel, med alt for stor sekk og matboks med ABC… på, helt skrekkslagen av spenning. Omgitt av et mylder av voksne og unger, nye og fryktelig store rom, og toalettene gjemt langt nede i kjelleren en plass. Men den gangen var mor med meg, som klarte å styre meg gjennom dagen.

Nå er jeg blitt voksen, selvsikker og traver inn i en ny hverdag med hodet høyt hevet. På utsiden i alle fall, hvertfall veldig ofte. For på innsiden er jeg en vettskremt sjuåring som egentlig bare har lyst til å forsvinne ned i ett hull i gulvet. Fortsatt er det altfor mange mennesker, og navnene flyter forbi uten engang å gjøre ett forsøk på å feste seg i hjernebarken. Informasjonen strømmer på, om fag og rom og timer og lærere. Og jeg kjenner at det renner ut like fort som det kommer inn. Sitter bare og venter på informasjonen om den klassen jeg skal gå i. Selvfølgelig har jeg ikke fått vite det så jeg må høre på alle de andre først og lytte ekstra godt for å høre etter om jeg skal i den klassen.

Men dagens største høydepunkt må være når man skal introdusere seg selv for resten av klassen. Dette er ett øyeblikk som er fylt med angst langt utover det jeg vanligvis opplever i lignende livstruende situasjoner. Med en stemme som høres nervøs ut og en antydning til røde kinn får jeg stammet fram navn, alder og bosted, og er stormende lettet over at det gikk så mye bedre enn forventet. Bare for så i neste øyeblikk, når sidemannen er godt i gang med sin egen introduksjon, er jeg enda mer flau over alt jeg ikke sa, og som de fleste andre klarer å få med. Antall søsken, sivilstatus, yrkesbakgrunn og ikke minst, hva man ønsker å oppnå med å utvide sin horisont, i kommende skoleår. Hvorfor er det bestandig slik at jeg kommer på alt jeg skulle sagt når det er for sent? Var det virkelig like ille også når man begynte på barneskolen? Så vidt min på dette tidspunkt lettere sjokkskadede hjerne kan erindre, var da det å begynne på skolen en relativt hyggelig opplevelse, mer spennende enn skummel? Men det var den gang da. Nå er det noe helt annet, i den voksne skoleverden er det liten nåde.

Men mens jeg sitter der bestemmer jeg meg for å fortelle klassen ved en senere anledning mye mer om meg selv, så de får vite hvem jeg er og hvordan jeg er.

Hva med fenomenet medelever, det er interessant. Man kan velge mye her i livet, partner, bosted, venner, bil, hobbyer og mat (hva man liker og ikke liker) er noe man i stor grad velger selv. Men hvem du havner i klasse sammen med, det har man ingen innflytelse over. Det er de kloke hodene i skolens administrasjon som bestemmer. Hvordan de fordeler det har jeg ikke forstått, på en skole delte vi det inn alfabetisk så jeg gikk i klasse med folk som hadde etternavn på noe mellom S og W, her på Katta er det ett mysterium.

Grupperingene viser seg kjapt og flokkene danner seg. Og når flokken først er dannet, er det ikke enkelt for nye individer å bryte inn i den mystiske verdenen som flokken skjuler. Etter første friminutt har allerede de utadvendte og selvsikre tatt de første steg mot flokktilhørighet og gruppehierarki. De hiver seg frampå og snakker med hverandre. Dette til tross for at deres mor sikkert forgjeves har forsøkt å lære de at de ikke skal snakke med vilt fremmede. Minner fra første dag på folkehøgskolen spretter fram. De som gikk rundt og snakket med alle mens sjenerte late, jenter og gutter i sofaene. Og alle vi andre, som hadde tatt til etterretning den lærdom våre foreldre så iherdig plantet i oss, vi sto litt spredt omkring og ikke visste riktig hvor vi skulle gjøre av hendene. Så vi sto der da, og klødde oss litt tilfeldig på armen og prøvde å se opptatt ut. Men i år så jeg at det var mange som benyttet den lille smarte mobiltelefonen. Aldri før har blondinevitser vært så spennende.

Fag er også et problemområde. Fag er jo noe man ikke kommer utenom på skolen, det er en greie som må stables sammen med riktig timeantall i forhold til tidligere skolegang slik at man kan kalle sluttsummen ”generell studiekompetanse”. Men hva man skal ha er høyst usikkert. Trenger man mer engelsk eller dekker x antall år med arbeid opp for dette i forhold til reform av nittisju? Valgene er mange før en hyggelig og omtenksom sjel på kontoret forsikrer oss om at vi er trygt i havn på alle vis.

Og lærerne er særdeles hyggelige. Svært grundige og pedagogisk riktige når de presenterer skolen, reglementet og sine respektive fag. Og dette kan de, for det har de vel snart gjort for en ny klasse i over 20år og kan derfor talen utenat. Motivasjon er ett nøkkelord. Som om det ikke skal være motivasjon nok at skoleåret koster en formue? Men bare vi er strukturert og disiplinerte i forhold til lekser og oppmøte, så vil dette gå bra.

Etter en lang dag hvor man ennå ikke er sikker på hvor verken toalettet eller klasserommene egentlig er, kan man rusle hjem med sekken fylt av nok lærdom i bokform til at man aner konturene av en trippelprolaps. Man har dessuten en bankkonto som ligger med hendene i været og gisper om nåde. Bøker er, i tillegg til å være tunge, også svinaktig dyre. Men både forlag, bokhandlere og selvfølgelig kiropraktorer må jo ikke glemme de skal jo overleve, så da må man jo tre støttende til og slå ring rundt det lokale næringsliv. Nei, skolestart er ikke enkelt. Men jeg må jo innrømme at når sekken dunker ned i gangen hjemme, og skoene sparkes av, så er man jo ganske fornøyd med dagen. Og jeg ser fram til flotte skoleår på Katta.