Nå sitter jeg her nå igjen med en uløselig norskoppgave. Fortvilet og opprørt over oppgaven vi har fått av den vanligvis kakebringende og snille norsklæreren. Kåseri var det vi hadde til oppgave denne gangen. Jeg skal ikke si at jeg vet helt 100% hva det er, men vi får la oss se va det blir. Da vi fikk oppgaven på fredag var jeg ikke sikker på om jeg ville gråte eller le, aller helst ville jeg nok dø. Døden er nok mindre smertefullt og det er ikke noen karakter på det. Ser fram til det, helt fri fra alt stress og mas.

Utseendemessig ser hun ut som et normalt menneske, men ikke la deg lure! Under den pene fasaden er hun ond, ond tvers igjennom. Norsklærere må være skikkelig utspekulerte, de kan bare sitte der i en stol å lese alle innleveringer, mens hun ler over alle grammatikk-, stave- og avsnittsfeil før hun setter inn nådestøtet med en fortjent 2’er. Jeg synes også at vi har hatt god tid til å skrive, en hel helg. Fredagskvelden, lørdagen og litt av søndagen ble jo brukt til å gå nervøst rundt å lure på hva man skal skrive og å være redd for å stryke, mens søndagskvelden fikk man et ferdig produkt takket være den nervøse krampen i høyre hånda. Ja, så fikk vi jo den ene timen på fredagen hvor man lurer nervøst på hva man skal skrive om.

Vel, det ble ikke akkurat sånn. Det første man må gjøre er jo å finne noe å skrive om, noe som ikke er alltid så lett. Og som man ser vet jeg det ikke enda. Selv om jeg tror jeg har skrevet et kåseri vil det være pinlig å levere det etter mine utsagn om at alle norsklærere er onde. Så hvis jeg til slutt har klart å skrive et ordentlig kåseri, vil jeg bare si at dette har vært en lærerik erfaring på en merkelig måte.