Søsken. Hva skal man si om dem? Jeg er eldst og syns ikke søsken er verdens beste ting akkurat. De stjeler nesten all oppmerksomheten, de tar tinga dine uten å spørre, de roter på rommet ditt og nekter å rydde opp. Høres dette spesielt ut kanskje? Nei tror ikke det. Men hvis du har småsøsken så vet du at de ser opp til deg, de prøver og gjøre ting mest mulig likt som deg når de er små, og de følger i dine fotspor når de blir eldre. Hvis du blir en stille og rolig person er det stor sannsynlighet for at søsteren din eller broren din blir det også. Men hvordan starter alt?

 

Jo. Med en gang du får høre at du skal få en lillesøster står jubelen i taket. Men det varer ikke lenge for den stakkars jenta som skal få en søster. Når nyheten er kommet ut, er alt familie og venner prater om denne menneskelignende tingen som skal komme. Du blir glemt. Hvis det er noen som i det hele tatt, ser deg så er det enten for å prate om hvordan det vil bli med en til i huset, eller så vil de at jeg skal gjøre noe hente noe eller fikse noe til dem.

 

Men så kommer den store dagen. Den dagen magen er blitt ekstremt svær og mamma må på sykehuset. ”Hva skjer?!” tenker du, og skjønner ingenting. Du er jo tross alt bare 5 år og tror babyer kommer med storken…

 

Det begynner dårlig. Babyen skriker og bæsjer om hverandre, men hva kan man gjøre? Ingenting! Man kan jo ikke kaste ut ungen heller. Beistet kan jo ikke gå.

 

Etter hvert som årene går og udyret vokser blir det bare mer onskapsfullt før det tilslutt form og du begynner og kjenne deg igjen.

 

Tar det slutt her da? Nei, tror ikke det. For denne lille jenta, som nå er blitt så mye som ”file ål”, har roet seg et par hakk. Og du våkner ikke lenger midt på natta av hyling. Nå har tidene skifta og du våkner heller 7-8 tida på morgen.

 

En helg du tror du er trygg, hører du et svakt smett langt borte. Du er i drømmeland og plutselig kjenner du noe dumpe ned i senga di. Der satt hun. Det er ikke snakk om å sove lenger nå nei! ”Anitaaaaa!? Blir du med ned å se barne-tv?” ”Hrmf! Gå ut!” svarer du i halvsøvnen. ”Neeeei! Bli med ned!” Nå står hun og river i dyna så hardt hun kan. ”Greit! Bare gå ned så kommer jeg.” ”Ja!” roper hun før hun forsvinner ut døra og du hører hun tramper ned trappene med dyna hun skal ha rundt seg, på slep. Og da har du ca. en halvtime før du, bokstavlig talt, blir dratt ut av senga og ned i sofaen. Der sitter du, klokka er 8 og fox kids etter cartoon står på og fyller stua med lyd. Ikke før 10-11 tida kommer mor eller far ruslende, trøtte i trynet, for å lage frokost. Da har du en liten sjanse til å legge deg igjen.

 

Men dette er jo ikke det verste med søsken. Det verste må være når de er blitt så gamle som 8-9 år og oppover. Det er da alt begynner. Udyret har fått egne meninger!

 

Det er nå all kranglingen starter, alle diskusjonene og sist, men ikke minst: hvem får skylda for alt? Jo da, det skal jeg fortelle deg: Jeg! Enkelt og greit. De største får som regel skylda. Slik har det vært, helt siden de var små. Hvis de begynner og grine får du skylda, hvis de får vondt får du skylda og hvis de ødelegger noe og peker på deg, får du skylda.

 

Det er helt utrolig hvordan de gjør det. Men etter hvert som de blir eldre blir dette mer ”likeverdig” Enten dere får like mye av skylda eller dere må løse det selv. Løse det selv er som regel verst. I hvert fall ikke meg. Greit nok at hun har utrolig mange smarte kommentarer på lur, (de har hun sikkert fått av meg Hehe) men hun gir seg jo aldri. Har du først begynt og diskutere med henne så er det ikke veldig lett og vinne. Enten så blir mamma eller pappa dritt lei og høre på (og da må vi bare stoppe) eller så ender det med at jeg bare går. Blir dritt lei rett og slett, M en vi får vel ta noe positivt med søsken også da… Hmm.? Kjekt å ha? Kan ikke tro det er spesielt gøy å være enebarn. Har du søsken så har du alltid noen og være med når dere er på ferier og slikt.

 

Jeg har alltid ønsket meg en storesøster. Jeg husker det var det eneste jeg ønsket meg til jul når jeg var liten. En å låne klær av, en å skylde på, en som tar over for det jeg må ta imot. En og prate med.

 

En annen positiv ting med å være eldst er at de eldste har høyest iq. Det har hvert fall jeg hørt. Hehe. Og i løpet av årene som går finner man ut at det å få lillesøster ikke er så ille, eller så bra, som du trodde. Det er rett og slett noe midt i mellom.