Nå begynner jeg å bli skikkelig lei av at vi unge alltid skal kritiseres for alt vi gjør. Alt er visst galt: måten vi oppfører oss på, måten vi behandler andre på, og ikke minst måten vi behandler språket vårt på. Engelsk har alt for stor påvirkning på det norske språket sier de, og sms-språket kommer til å ødelegge morsmålet vårt i løpet av de neste 25 årene. For ikke å snakke om all dialekten som blir skrevet på nettet i disse dager! Alvorlig talt, nå må noen gripe inn og stanse denne utviklingen!

Heldigvis har vi noen hederlige menn og kvinner som våker over det norske språkets utvikling. Disse tapre sjelene, som hvileløst jakter på språk-syndere, kaller seg Språkrådet. Ingen av oss vanlige dødelige vet akkurat hvem de er eller hva de driver med, men de er det norske språks Beskyttere med stor B. Selv om de gjør noen blundere av og til, som det å omdøpe Nesset til Neset, og dermed kalle et av de største idrettslagene i Levanger Nesegutten. Vi må regne med disse små blunderne, vi snakker tross alt om menneskene som driver med noen av de viktigste sakene i Norges historie. Toppsaken på nettstedet deres for øyeblikket er hvor vidt en øy i Middelhavet heter Korsika eller Corsika, så vi forstår at de overarbeidede stakkarene kan gjøre feil av og til. Begge skrivemåtene gir feil i Windows’ rettskrivingsprogram, så vi skjønner at jobben deres ikke er enkel.

Noe av det Språkrådet frykter mest er invasjonen av chatteprogram blant den norske ungdommen. Det er om å gjøre å si mest mulig på færrest mulig bokstaver, slik at det skal gå raskere å skrive til hverandre.(”btw, mc’n te Julie? Omg LOL! Mn brb” 1)). Dette forstår vi alle sammen veldig godt. Så travelt som vi har det i dagens samfunn, med både TV-titting og PC-spilling, skal ikke vi unge klandres for å ville spare noen sekunder på rettskrivningen her og der. Men hva skal man si, når forkortelsene dukker opp i stadig flere stiloppgaver? Den stakkars læreren vet jo ikke hva disse betyr. Han (eller hun, for likestillingens skyld) sitter der ved arbeidspulten sin og blir stadig mer fortvilet over at han (eller hun) ikke forstår hva eleven mener. I ren fortvilelse roper han (eller hun) ut: ”Herregud, er det ingen i dette rommet som kan forklare meg hva disse grusomme forkortelsene betyr?! Lol 2), omg 3), btw 4)og brb 5)! Hvordan i all verden klarer de å få noe fornuftig ut av det??” Læreren kommer fram til at dette ikke kan være ekte ord, men noe elevene har funnet opp kun for å forvirre en stakkar som bare gjør jobben sin. Han/Hun får sin hevn ved å gi samtlige stiler bunnkarakter, noe de lettere forvirrede elevene bare kan trekke på skuldrene av. Lærere altså!

Norske navn har også fått gjennomgå i den siste tiden, og det er blitt bestemt fra høyere hold at enkelte navn ikke er tillatt lengre. Jeg har full forståelse for at ingen får lov til å kalle barna sine dyrenavn som Elg og Markmus, men å forby et normalt norsk navn som Bjørn er vel å overdrive en smule? Spesielt med tanke på at prinsesse Märtha og Ari Behn fullt lovlig kan kalle sin neste datter Mine Rosa Behn uten at Språkrådet kommer til å protestere. Men dette er vel bare nok et eksempel på hvorfor vi vanlige mennesker ikke bør blande oss opp idet norske språket; vi forstår ganske enkelt ikke problemet ved å bruke navnet Bjørn på våre stakkars små. Det er derfor bra denne saken ligger i andre og bedre hender.

Innvandringen til Norge må også ta sin del av skylden for at det norske språket vannes ut. Spesielt i de store byene snakker ungdommene en blanding av vanlig norsk og innvandrernes språk, noe som gjør at eldre mennesker ikke forstår dem så alt for godt. Det er et stort problem rundt mange norske middagsbord, når foreldre og barn ikke klarer å be hverandre sende potetene engang uten at det blir store språklige forviklinger. Kebabnorsk, som dette nye språket kalles, er på fremmarsj i Norge, og det fryktes av mange at det kommer til å ha varig påvirkning på det norske skriftspråket og den norske kulturen. Våre venner i Språkrådet er spesielt bekymret for at vi ikke kommer til å forstå hverandre. Vi har nok problemer med de to skriftspråkene vi allerede har, hvordan skal det da gå hvis vi får kebabnorsken å slite med i tillegg? De kommer jo til å få alt for mye å gjøre, stakkars mennesker!

Her i Norge har vi i det minste tilpasset språket vårt til den verdenen vi lever i og den påvirkningen vi blir utsatt for. På Island har de valgt å gjøre det på en annen måte. Nye ord blir gjort om for å høres ur-islandske ut. Resultatet blir uforståelig for oss som ikke bor på den lille øya på Atlanterhavsryggen. Korte og lettforståelige ord, som for eksempel CD, blir ofte til lange fraser som direkte oversatt ikke har noen forståelig mening. Internet, på islandsk tölvufr, betyr direkte oversatt svevende computer, noe som ikke er direkte logisk for oss nordmenn. Dette ser ut til å være en jobb for Språkrådet! Er det en fugl? Er det et fly? Nei, det er Sylfest Lonheim, språkets beskytter!

Selv om vi er så heldige at vi har et relativt lett forståelig språk, har vi to versjoner av det norske språket. I skolen skal vi lære begge, til tross for kraftige protester fra elever og lærere opp igjennom tidene. Det blir arbeidet med å få samlet de to språkene, men også det blir klaget på. Det kan virke som enkelte aldri blir fornøyde. Talsmennene for de forskjellige målformene synes fusjonen mellom de to språkene ødelegger norsken, og det virker ofte som de gjør sitt beste for å gjøre prosessen så vanskelig som overhodet mulig. De som kjemper for et felles norsk skriftspråk, samnorsk, gjør ikke akkurat tingene lettere for seg selv. Samnorsk-folkene kjemper for et felles norsk skriftspråk og for at alle skal skrive på sin egen dialekt. Hvordan de skal klare å kombinere de to er fortsatt ikke kjent.

Det er ikke bare unge nå for tiden som får kritikk for sine språkferdigheter, eller mangelen på disse. Selv om ungdomsspråket på 70-tallet var noe annerledes enn det er i dag, var reaksjonene fra deres foreldre den samme. På samme måte som voksne nå mener at vi vanner ut språket med engelsk slang og internet-språk, ble den hyppige bruken av ord som ”liksom” og ”esse” hardt kritisert for 30 år siden. Mange foreldre hadde vanskelig for å forstå selv de enkleste setninger (”esse, den nye læreren liksom, esse, er liksom helt Nils, esse!”). Det er selvfølgelig helt naturlig at de som startet dette språk-opprøret nå kritiserer oss unge for at vi ødelegger alt det harde arbeidet de gjorde den gang. Om 60 år kommer sikkert min generasjon til å kritisere våre barnebarn for deres bruk av nye og for oss uforståelige termer over en kopp kaffe og enda en strikking. Nei, ungdommen nå til dags!

1) ”men forresten, du vet motorsykkelen til Julie? Herregud, jeg ler! Men er straks tilbake.”

2): laughing out loud

3): oh my god!

4) By the way

5) Be right back